Her har Gud satt spor etter seg

Helt ute ved storhavet i vest ligger en liten, grønn øy. På den værharde vestsiden av øya slår havet inn mot rullesteinene, før fjellet reiser seg bratt opp mot 198 meter over havet. 

På østsiden av øya, i le for vinden fra vest, ligger hvite sandstrender, grønne beitemarker og seks småbruk. Rett nord for øya ligger det majestetiske fjellmassivet Stadt som stuper ned i havet. Hele øya er under fire kilometer i omkrets. Den er så liten av størrelse at det nesten er vanskelig å forstå at noe så lite kan ha så stor betydning. Men det er jo typisk Gud: Han velger seg alltid ut det lille, for å gjøre de store og mektige til skamme. 

På denne øya var det Kirken ble født i Norge. «Martyrenes blod er Kirkens såkorn» sier kirkefaderen Tertullian. Her fikk Norge sine første martyrer: De keltiske kristne som kom i båter over havet fra vest, fra Irland. 

Ifølge legenden kom Sankta Sunniva og hennes følge i båter uten ror, uten seil og uten årer – for å være sikre på at bare Gud bestemte hvor de skulle havne. Og han ville altså at de skulle komme hit, til Selja, for å så troens frø hos oss. Navnet Selja er en sammentrekning av «den sæle øya». Allerede på 1000-tallet ble et av Norges aller første klostre bygget på vestsiden av denne hellige øya. Fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget på Selja som kraftfulle vitner om Norges første kristne tid. «Her finner vi de vakreste spor i det vakreste av landskap» slik tidligere riksantikvar Jørn Holme sier det. Eller som jeg sier det: På Selja har Gud satt spor etter seg.

Selja ikke bare var et hellig sted. Det er det fortsatt. Selv ikke-troende som kommer til Selja fornemmer det. De har ikke helt ord for hva de opplever, så de sier ofte «dette er et heeelt spesielt sted». Det er det hellighet er: Det er utskilt, annerledes – det er innviet til Gud – det tilhører Gud så inderlig at du merker det. 

Selv folk som ikke prøver å søke Gud, møter ham her. Jeg tror oppriktig at både Vestlandet, den hellige Sunniva, benediktinerne og Selja – «den heilage øya» – har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av Norges kristningshistorie. 

Solgte alt hun eide for å bygge kloster på Selja

Jeg tror Selja vil hjelpe mange med å finne veien hjem igjen – hjem til Gud, vår Far, og hjem til Kirken, vår mor. «Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt, finna dei gamle stigar att!» (St. Thomas Aquinas)

Det er umulig for meg å lese «Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter» (Jes 58,11) uten å tenke på Selja. Fordi: I 2013 solgte mannen min og jeg det vi hadde for å kunne kjøpe et av de seks småbrukene på Selja – for å sikre jord til et nytt benediktinerkloster på denne klosterøya der undre og mirakler fortsatt skjer. Når kommer klosteret? I Guds tid. Men når er det? Jeg vet ikke, men ting kan skje fort når det først skjer – hvis vi ber. «Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant.» (Fork 3,15) Norge trenger at det kommer et nytt, levende kloster på Selja. Klostrene er uunnværlige, åndelige oaser for oss som lever i Norges sekulariserte ørken.

Selv elsker jeg å dra til karmelittklosteret Totus Tuus i Tromsø. Alle er velkommen dit, uavhengig av tro. Å være på besøk der, er å oppleve at Jes 58,11 blir virkelighet: Der får jeg oppleve Guds ledelse, der får sjelen min ekte mat og styrke, der kommer jeg til en vannkilde som aldri svikter. 

Vil du lese mer om Selja, om klostrenes hemmelighet og den norske klosterarven? Da anbefaler jeg å lese boken «Drømmen om Norge» av Håvard Sand. Der fortelles Norges historie sett med troens øyne – og klostrene står helt sentralt i historiefortellingen. Jeg sier som baptistpastor og Selja-entusiast Bjørn Olav Hansen (1958-2025) sier det i bokens forord: «Måtte Guds folk drømme Guds drømmer for landet vårt! De er mye større enn våre egne.» Be for Norges omvendelse!

Og du? Hvis du noen gang får mulighet til å reise til Selja – så gjør det. Kom og bli velsignet!