Ned Alley, NTB Scanpix
Myten om bekjennelsespliktens fortreffelighet
Det blir fra enkelte tatt til orde for at bekjennelsesplikten må gjeninnføres. Det vil ikke skje og det bør ikke skje.
Problemet med bekjennelsesparagrafen er ikke at den er blitt fjernet, det er at den i det hele tatt ble innført.
For noen år siden vedtok landsmøtet i Kristelig Folkeparti å fjerne den såkalte «bekjennelsesparagrafen» i partiets lover, og som har vært en del av partiets lovverk siden starten i 1933. Argumentasjonen var, blant annet, at partiet på den måten skulle framstå som mer «åpent», og man trodde, muligens, at nå skulle både velgere og medlemmer strømme til partiet. Slik har det ikke gått.
Velgere har strømmet til og strømmet fra KrF i ujevne bølger gjennom hele partiets historie. I den grad bekjennelsesplikten har betydd noe, har den i hvert fall ikke vært til hinder for at KrF både på 1970-tallet og 1990-tallet framsto som valgvinnere.
Men så gjaldt da heller ikke bekjennelsesplikten for velgere; bare for medlemmer og tillitsvalgte. I praksis gjaldt den bare for tillitsvalgte. I den grad den ble praktisert. Hvis tanken var at det å fjerne bekjennelsesplikten skulle føre til nye velgere og medlemmer, må man konstatere at det ikke bare var skivebom; det ble en regelrett banebom.
