Motstand mot begrepet «kristne verdier»

For mange er det viktigere at religion faktisk fører folk sammen og fremmer fellesskap og håp, ikke motsetninger og fiendebilder.

Oppslutningen om kristendom som tradisjon er sterkere i befolkningen enn oppslutning om kristendom som uttrykk for tro.

Noen politikeres bruk av begrepet «kristne verdier» for å appellere til såkalte kulturkristne er forståelig når vi vet at 40 prosent av befolkningen ønsker at det skal satses mer på kristne verdier.

Blant mine informanter er det imidlertid utbredt skepsis til bruken av begrepet «kristne verdier».

Grunnen til denne skepsisen er naturligvis vanskelig å presentere konsist og samtidig klare å favne alle standpunkter, men jeg prøver.

For det første, politikere som bruker begrepet «kristne verdier» til proteksjonistiske formål bryter med grunnleggende kristen etikk om nestekjærlighet, omsorg og solidaritet.

For det andre og relatert til det første, formidling bør heller understreke praksiser og holdninger som kristne bør preges av enn å bruke begrepet «kristne verdier».

Det er disse praksisene og holdningene som har vært avgjørende i å forme det norske samfunnet slik vi kjenner det.

For det tredje, det er bedre å løfte fram allmenne og gode verdier i kommunikasjonen i offentligheten for å ivareta det felles beste og fremme en bred verdibasis.

Utbrodering av det som kan forstås som spesifikke kristne verdier passer bedre i indrekirkelige sammenhenger.

Hvem er så mine informanter som mener dette – og mye mer? Jeg gjennomførte datainnsamling blant 11 informantgrupper i 2020: både utfylling av spørreskjema og fokusgruppeintervju.

Fem grupper av kirke- og organisasjonsledere deltok, i alt 27 personer. Funn herfra ble publisert i fjor høst.

Videre deltok vitenskapelig ansatte ved seks norske høyere utdanningsinstitusjoner for kirkelig tjeneste; i alt 32 personer. Funn herfra er nylig publisert.

Begge artiklene bruker innvandring som den konkrete konteksten for å vurdere begrepet «kristne verdier». De som vil vite mer om metoden kan lese artiklene, men det er relevant at det var to måter å ytre seg på: avkrysning og samtale.

For iallfall noen av informantgruppene, i første rekke biskoper og proster, har de to norske maktelite-undersøkelsene (2000 og 2015) allerede vist at disse er den av ti elitegrupper som utviser minst skepsis til innvandring.

Tall fra 2015-undersøkelsen viser interessant nok at kirkeeliten også har minst tillit til regjeringen.

Det var disse funnene, samt det faktum at det finnes andre ledere som ikke er med i disse undersøkelsene, som gjorde meg interessert i å få en bedre forståelse av hva som motiverer disse og hvordan man formulerer seg.

Jeg mener funnene er høyst interessante. For det første er det stort sammenfall mellom de vitenskapelig ansatte og kirke- og organisasjonslederne.

Mange kan kanskje mene at det verken er oppsiktsvekkende eller nytt at lederne er innvandringsliberale. Det oppsiktsvekkende er den klare tendensen i svarene, med klar avstand fra proteksjonistiske eller nasjonalistiske argumenter.

For det andre fant jeg en viss spenning mellom de klare forventninger til det kristne liv som Bibelen foreskriver og de realiteter vi lever under. I flere av gruppene var det en erkjennelse av at kristen etikk ikke enkelt lar seg anvende som mal for samfunnsstyre.

Det oppsiktsvekkende er den klare tendensen i svarene, med klar avstand fra proteksjonistiske eller nasjonalistiske argumenter.

I en samtale ble ordet «spagat» brukt. I en annen samtale ble det vist til at kristne innvandrere som lærer om den kristne forankringen som eksempelvis Grunnloven bygger på blir skuffet når de ser hvor lite sentral rolle kristendommen har.

Jeg fant også en klar bevissthet rundt tematikken majoritet-minoritet og Den norske kirkes tidligere roller i ulike former for tvangsassimilering.

Det er ikke overraskende at denne erkjennelsen medfører at mange av informantene er svært skeptiske til å støtte opp om en politikk som i det minste bærer preg av assimilering.

Som en siste oppsummering fant jeg både at de som ellers er kjent som konservative teologer var blant de mest skeptiske til «kristne verdier»-begrepet – og at allmenne verdier som solidaritet og humanitære verdier møtte generelt størst oppslutning.

Jesu forbildeeksempel og gjestfrihetsoppfordringer i Bibelen var også sentrale motiver.

Hva og hvem som i størst grad har formet informantenes standpunkter kan de best svare på selv. En ny studie som tar for seg Norge, Tyskland og England (Hannah Strømmen og Ulrich Schmiedel, The Claim to Christianity) peker på Den norske kirkes aktive rolle.

Måten Den norske kirke arbeider på har ifølge disse fremmet en kultur preget av respekt, der representanter for religiøse minoriteter, særlig islam, faktisk involveres og bidrar til å forme felles svar på aktuelle utfordringer.

Denne formen for arbeid vil fortsatt møte motstand hos både politikere og andre. For mange flere er det viktigere at religion faktisk fører folk sammen og fremmer fellesskap og håp, ikke motsetninger og fiendebilder.

Kilder:

Hans Morten Haugen 2021, Kristne verdier-begrepet fremmer ekskludering og polarisering. Holdninger hos ansatte ved utdanningsinstitusjoner for kirkelig tjeneste, Teologisk Tidsskrift 10(2), 92-107.

Hans Morten Haugen 2020 Norwegian Christian leaders: The term ‘Christian values’ is divisive and useless, Religions 11(10), 524, 1-18; https://doi:10.3390/rel11100524.