Motgift mot ekstremisme

«Som ideologi står ikke kristendemokratene i Mellom-Europa historisk sett som et bolverk mot ekstremisme», skriver Øyvind Foss i et interessant innlegg i Dagen 4. november.

Han uttrykker seg kritisk til min påstand om at kristendemokratiet har vært den sterkeste barrieren mot totalitær tenkning i etterkrigstidens Europa.

Som et bevis trekker han blant annet frem at flere byråkrater med bakgrunn fra nazitiden ble rehabilitert av den tyske kansleren Konrad Adenauer i tiårene etter 2. verdenskrig.

Adenauer, som selv ble fratatt alle politiske verv av nazistene i 1933, er ikke en ufeilbarlig representant for den kristendemokratiske bevegelsen. Mange byråkrater fra nazitiden tok del i gjennombyggingen av Tyskland etter krigen – og antakelig hadde det ikke var mulig å bygge en effektiv, demokratisk stat uten. Samtidig er det all grunn til å være kritisk til at en del dømte krigsforbrytere fikk høytstående posisjoner i det vesttyske politiske systemet. Oppgjøret burde vært sterkere og kommet tidligere, slik Foss skriver.

I flere andre europeiske land ledet kristendemokratiet tydeligere an i kampen mot fascismen, noe som var med å gi disse partiene legitimitet etter krigen.

I Italia ble stifteren av den internasjonale kristendemokratiske bevegelsen, Luigi Sturzo, tvunget i eksil av Mussolini. Lederen for det kristendemokratiske partiet, Alcide de Gasperi, ble allerede i 1925 arrestert for «antifascistisk virksomhet». I Frankrike deltok Robert Schumann, kristendemokratenes leder etter krigen, aktivt i motstandskampen mot nazistene.

Den største kristendemokratiske tenkeren i det 20. århundre, Jacques Maritain, protesterte mot det tyskvennlige Vichy-regimet og reiste til Canada for å undervise der. Under krigen skrev han flere bøker om behovet for å bygge samfunnet demokrati og en kristen humanisme.

I mange land fikk de kristendemokratiske partiene et gjennombrudd etter krigen fordi mange mente at samfunn bygget på kristne verdier og kristen etikk var den beste garantien mot nye katastrofer. Ikke minst var dette tilfellet i Norge.

Selv om heller ikke den kristendemokratiske bevegelsen er perfekt, er det min mening at Foss tar feil når han skriver at kristendemokratiet ikke har vært et bolverk mot ekstremisme.

Det var ingen selvfølge at Europa skulle velge demokratiet etter krigen. Både på høyre- og venstresiden forsøkte totalitære bevegelser å gjøre seg gjeldene. Kristendemokratiske partier avviste samarbeid med neofascistiske partier (selv om blant andre paven ønsket et slikt samarbeid i Italia) og sto fremst i kampen mot kommunismen. Princeton-statsviteren Jan-Werner Mueller sier at kristendemokratene var «avgjørende for utformingen av den form for konstitusjonelt demokrati som vant fram i den vestlige delen av Europa etter 1945».

Det som først og fremst gir den kristendemokratiske bevegelsen sitt særpreg, er den sterke forankringen i det kristne menneskesynet. Ingen annen ideologisk bevegelse har den samme forankringen. Tanken om at mennesket er skapt i Guds bilde – fritt, ansvarlig og feilbarlig, med ukrenkelig verdi og umistelige rettigheter – er i seg selv en god motgift for ekstremisme. På sitt beste våger kristendemokratiet kan kristendemokrati være den sterkeste barrieren mot alle former for totalitær tenkning, ideologisk ensretting og intoleranse for mindretallets rettigheter.