Mot til å være upopulær

Verden blir ikke bedre av at vi gir opp.

Denne uken harDagrun Eriksen steget ytterligere i min anseelse. Den erfarne politikeren har igjen stått i stormen på partiets vegne, og har måttet tåle ganske hard kritikk. Utgangspunktet for det hele er forslaget om «obligatorisk refleksjonstid» på ett til to døgn før abortinngrep.

TIDLIGERE LEDERARTIKKEL:Politikere som ikke bryr seg om egne mål

Eriksen er selv kvinne, likevel omtalte Bergens Tidende forslaget fraKrF som «paternalistisk» på lederplass i går. Og det er slett ikke blant de sterkeste karakteristikkene.

Vesentlig skarpere er Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim som mener KrF bør innse at slaget er tapt og en gang for alle legge bort motstanden mot selvbestemt abort. I Politisk kvarter torsdag anklagetSVs partisekretær,Kari Elisabeth Kaski, KrF for å sende kvinner i skammekroken, og for å uthule retten til fri abort. Det følelsesmessige engasjementet er sterkere enn argumentene, med andre ord.

Eriksen viste til flere europeiske land som har ordninger lignende den KrF foreslår. Men interessen for å debattere innholdet i forslaget er langt mindre enn viljen til å kneble dem som stiller spørsmål vedabortloven.

Noe av det samme mønsteret så vi i debatten om reservasjonsretten. Også der ble KrF beskyldt for å ville uthule retten til abort. Dette argumentet er i beste fall søkt. På det tidspunktet hvor debatten gikk, kjente vi til mellom 100 og 200 såkalte reservasjonsleger. Vi har mellom 4.000 og 5.000 fastleger i Norge.

Det praktiske «problemet» med reservasjonsleger er dermed ikke av noe overveldende omfang. Og vi burde virkelig se det som en ressurs at vi har leger som ønsker å følge sin samvittighet. Også når dette i noen få tilfeller kan medføre behov for en viss kollegial fleksibilitet.

Likeså med det siste forslaget. De praktiske konsekvensene vil være svært begrensede. Ikke en eneste kvinne som ønsker abort vil miste denne anledningen på grunn av forslaget fra KrF. Men dette handler ikke om realiteter, først og fremst. Det handler om at vi ikke skal rokke ved abortloven. Den står sterkere ennGrunnloven.

Kristelig Folkeparti har igjen rørt borti den helligste av alle kuer i det politiske Norge. Interessant nok - om enn ikke overraskende - var det mer sympati å hente fra statsministerSolberg enn fraAp. Solberg støtter riktignok ikke forslaget, men hun kritiserte venstresiden for å ville trekke KrFs motiver i tvil.

Forslaget om en såkalt refleksjonstid kom i forbindelse med lanseringen av et førsteutkast til KrFs partiprogram for perioden 2017-2021. Utkastet ble lansert tirsdag, og Klassekampen skrev på forsiden at KrF «Krev tenkjetid før abort». Overskriften her i avisen var en ganske annen. «Dropper ekteskapslov og ambassadeflytting» er også en høyst relevant inngang til arbeidet med partiprogrammet.

For KrF er det en vedvarende utfordring å velge hvilke saker man skal prioritere. Partiet har hatt en del standpunkter som de har vært alene om, og da kan det være fristende å ville kanalisere kreftene mer inn mot områder hvor man ser større muligheter for gjennomslag.

Jeg håper at Kristelig Folkeparti aldri gir opp kampen mot dagens abortlov. Det er ikke et spørsmål om hva man kan få til. Det er et spørsmål om hva som er rett. Hvis politikere kun skulle kjempe for saker der det er synlig håp om snarlig gjennomslag, hadde verden sett ganske annerledes ut.

Det finnes noen saker som det er verdt å kjempe for, selv om man blir upopulær. Ja, det finnes saker som det er verdt å kjempe for selv om man må bruke et helt liv på det og kanskje ikke en gang da oppnår det man arbeider for.

Kampen for det ufødte barnets menneskeverd er en slik sak. For det må gjentas: selvsagt skal kvinnen ha retten til å bestemme over sin egen kropp. Dét gir verken henne eller andre rett til å gjøre seg til herre over fosterets rett til liv. Abort handler ikke først og fremst om kvinnens kropp, det handler mer enn noe annet om barnets kropp.

Det er et urovekkende tegn i tiden dersom politikere ikke våger å innta kontroversielle standpunkter fordi det gjør dem upopulære. Og det er ikke mindre urovekkende hvis en også i kristne miljø vegrer seg for å sette ord på detBibelen lærer oss fordi det er omstridt i samtiden.

I praktisk politikk er det naturlig å vurdere hvilke saker man skal arbeide med fra dag til dag. KrF-politikere må ikke se det som en moralsk forpliktelse å fremme nye forslag for å avskaffe abortloven ellerekteskapsloven hver dag. Noe annet er det derimot hvis man gir opp å stå for det som er godt og rett fordi man kan tape oppslutning på det.

Menneskenes utvikling går ikke i en rett linje fra dårlig til bra. Den går frem og tilbake. Kamper som er vunnet, er ikke nødvendigvis vunnet en gang for alle. Derfor må vi aldri slutte med å kjempe for det som er godt. Noen ganger tar kampene lang tid, noen ganger koster innsatsen dyrt. Men verden blir ikke bedre av at vi gir opp.