| Debatt
Misjonærbarn og NLM-kultur
NLM: Når jeg som misjonærbarn ser tilbake på tiden som har gått siden NLM trådte fram, er jeg takknemlig for den unnskyldning som organisasjonen har kommet med, skriver Karl Yri.
Herman Frantzen
Det er nå snart to år siden Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) gikk offentlig ut og beklaget den skade organisasjonens misjonsarbeid har forvoldt på både misjonærbarn og deres foreldre. Siden den gang har det vært mange drøftelser og samtaler hvor ikke minst spørsmålet om skyld og ansvar har vært et viktig tema.
Når jeg som misjonærbarn ser tilbake på tiden som har gått siden NLM trådte fram, er jeg takknemlig for den unnskyldning som organisasjonen har kommet med. Jeg opplever at NLM ønsker å kommunisere alvoret i det som skjedde klart og tydelig, og det varmer. Samtidig ar det blitt klart for meg at «misjonærbarnsaken» handler om mer enn unnskyldning, skyld og ansvar.
For meg personlig har NLMs fornyede fokus tvunget meg inn i en dypere forståelse av hvilken arv jeg bærer med meg, mine begrensninger og muligheter. Selv om det har vært utfordrende, finnes det heldigvis både relasjoner og profesjonell hjelp som kan være med til å dra omsorg for meg selv, og misjonærbarnet jeg bærer med meg.
