Misjonærbarn i et historisk perspektiv

Striden mellom misjonærbarna og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har interessert meg. Som emissærunge vokste jeg opp i det samme protestantiske misjonsmiljøet som dem. Tidlig forlot jeg det. Men jeg har forsøkt å forstå det jeg forlot. For misjonsmiljøet har på godt og vondt vært med på å forme ikke bare min historie, men norsk kirkeliv som sådant.

Den protestantiske bevegelsen for misjon vokste fram fra 1700-tallet av. På denne tiden ble det frie, individuelle jeg sett på som den avgjørende basis for tenkning og vitenskap, ja, for kultur overhodet. Teologien på sin side fremhevet det religiøse jeget, dets åndelige søken, verdier og troserfaringer. Slik mente man å føre videre i moderne utgave den reformatoriske og pietistiske arven. I denne kulturen vokste misjonsbevegelsene fram.

Uansett kirkelig og konfesjonell ramme, deres bærende utgangspunkt og bevegende kraft var de religiøse personligheter med kall fra Gud til å utbre evangeliet (misjonskall) her hjemme og på andre kontinenter. Andre følte seg kalt til å støtte dem økonomisk og organisatorisk. Noen måtte sende de gudkalte menneskene ut med evangeliet. Indre- og ytremisjonsselskapene ble til.