Mer enn et pust i sivet

«Hva er vel livet, 

et pust i sivet, 

som synker ned. 

Et spill av krefter, 

som higer efter 

en evighet.»

… skrev den danske dikteren Adam Oehlenschläger (1779–1850). Som tenåring skrev jeg det inn i min egen sitat- og diktsamling.

For slik er livet. Fort borte, som et pust i sivet. Og samtidig har vi disse sterke livskreftene i oss, som «higer etter en evighet».

I Bibelen finner vi det samme spennet. I Forkynneren 3 står både det flyktige og evighetslengselen side om side: 

«Alt har sin tid 

Alt har sin faste tid, 

alt som skjer under himmelen, har sin tid: 

en tid til å fødes, en til å dø, 

en tid til å plante, en til å rykke opp; 

en tid til å drepe, en til å lege, 

en tid til å rive, en til å bygge; 

en tid til å gråte, en til å le, 

en tid til å sørge, en til å danse; 

en tid til å kaste steiner, en til å samle dem, 

en tid til å ta i favn, en til å la det være; 

en tid til å lete, en til å miste, 

en tid til å gjemme, en til å kaste; 

en tid til å rive sund, en til å bøte, 

en tid til å tie, en til å tale; 

en tid til å elske, en til å hate, 

en tid til krig og en til fred. 

Alt skapte han vakkert i sin tid. 

Også evigheten har han lagt 

i menneskenes hjerter.»

På kjøleskapet vårt står det: «Måtte ditt hjerte alltid forbli ungt, og dine drømmer leve evig.» Nei, det er ikke svulstig eller sentimental kjøleskapsvisdom. Det er godt sagt. Det er ord som spenner en himmel over kjøleskapet. Jeg skal forklare hvordan.

I Bibelen står det at Gud står de harde imot – de stolte, de lukkede, de hovmodige. De med steinhjerter. Målet mitt er å holde hjertet mykt og levende, åpent for Gud og menneskene rundt meg. Det legger jeg i «et ungt hjerte»: Et hjerte som er åpent og (yd)mykt, ikke hardt og stengt. Jo eldre du blir, og jo mer fælt du opplever, jo mer aktivt må du kjempe mot at hjertet stivner.

«Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordsp 4,23). Må hjertet ditt forbli ungt, varmt, bankende og levende – gjennom alt.

Når det gjelder drømmer, gjelder det å holde dem så store at de ikke bare omfatter deg selv. Drømmer som er så store at flere kan bo i dem – også over tid. Drømmer som gir livet mening. Hvilke drømmer har du som burde leve evig?

Her er mine topp tre:

Jeg drømmer om at folk i Norge og Europa skal finne veien hjem igjen – hjem til sin far, Gud, og til sin mor, Kirken.

Jeg drømmer om et nytt benediktinerkloster på den hellige øya Selja, som vil hjelpe mange med nettopp å finne veien hjem.

Og jeg drømmer om at barna mine skal leve i kjærlighet og finne sin plass i Guds historie – slik at de, og menneskene de forandrer, kan gjøre en forskjell også etter at jeg er borte.

Det drømmer jeg om, ber jeg om og arbeider jeg for. Tre drømmer som henger sammen med Guds store historie – og som gir dyp mening.

Hvordan ville du besvart spørsmålet «Hva er meningen med livet?» på under et halvt minutt? Her er hva jeg svarte i et videointervju for noen år siden: «Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. For å oppleve mening må jeg leve slik jeg er ment å leve: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, din sjel og din forstand – og din neste som deg selv. Det er det som gir livet mening.»

I dag ser jeg at svaret mangler noe. Det er sant at meningen med livet er å elske Gud og mennesker. Men det er bare halve sannheten. Meningen med livet er å elske – og å bli elsket.

Gud, som er kjærlighet, skapte meg fordi han ville elske meg. Derfor finnes jeg. Jeg er elsket inn i verden – av mine foreldre og av Gud.

Dikteren Alf A. Sæter har klart å finne små nok ord til disse store tingene:

Ein grunn til å leva

Det er kjærleik eg snakkar om, 

ikkje den banalt brusande, 

men det svale vinddraget, 

luftninga, 

det stille drysset gjennom sjela, 

det mjuke usynlege som slører lydar 

og dekker skorper og sår. 

Eg trur uavlateleg på kjærleiken 

som ein stor overveldande fred 

og ein gyldig grunn for å leva.

Som du skjønner: Hans ord er også mine: «Eg trur uavlateleg på kjærleiken … som ein gyldig grunn for å leva.»

Så jeg fortsetter å leve med blikket festet på noe større enn meg selv. Jeg lar Gud veve meg inn i sin store historie og sine drømmer. I drømmer som kan leve videre etter meg – gjennom andre enn meg.

Bare slik kan livet mitt bli noe mer enn et pust i sivet: Ved at det kobles på evigheten – Guds evighet.