Mer enn et justismord

Da vi gjennomgikk Jesu lidelseshistorie på barneskolen, merket jeg hvor opprørt jeg ble. Jeg kjente neppe begrepet «justismord», men saken sto klar for meg: Jesus var uskyldig.

Sympatien min havnet hos Pilatus, han som sa: «Jeg fører ham nå ut til dere for at dere skal forstå at jeg ikke finner noen skyld hos ham» (Joh 19,4). Men Pilatus ga etter, og justismordet ble et faktum.

På bedehuset fikk jeg se et større bilde. Også der ble Jesu skyldfrihet understreket. Ja, justismordet i Jerusalem gjaldt en som var absolutt syndfri, «hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene» (Hebr 7,26).

Men for påskepredikantene på bedehuset ble Guds rolle en hovedsak: «Han som ikke visste av synd har Gud gjort til synd for oss» (2. Kor 5,21). Jeg måtte trekke en underlig slutning: Aktørene som førte Jesus til korset ble brukt av hovedaktøren, Gud selv!

I min senere bibellesning så jeg det samme. Peters ord pinsedag satte det hele på plass: «Han (Jesus) ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender» (Apg 2,23). Gud hadde ikke bare forutsett det som skjedde. Han hadde fastsatt det i sitt eget høye råd.

Mer enn et justismord? Ja. Gud selv gjorde den uskyldige Jesus til et sonoffer. «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (Jes 53,6).

Dette har blitt mitt takkeemne nr. 1 – både i påska og ellers i året.