Mer akademisk og mindre bibelbegrunnet

Vi trenger virkelig i vår svært avkristnede og livssynsmangfoldige tid noen som uredd går i dybden på våre utfordringer og setter dem i Bibelsk lys. 

Jeg har i noen tiår holdt Fast Grunn. Det har vært berikende! Egil Sjaastad, Jon Kvalbein og Carl Fr. Wisløff er blant dem som har sittet i redaksjonen og gitt solid, sunn bibelsk veiledning ut fra et evangelisk-luthersk-roseniansk ståsted.

Spesielt føler jeg takknemlighet for Wisløffs uredde og klare, Bibelsk begrunnede tale imot alle former for vranglære - ikke minst den katolske.

Jeg tror Fast Grunns ideologiske linje i stor grad samsvarte med - og styrket - de lavkirkeliges Bibelsyn og Bibeltillit. I redaksjonen var gjerne Fjellhaug godt representert. Nå har tidsskriftet fått ny redaktør. Også han underviser på Fjellhaug.

Man opererer nå med temanummer. Greit nok. Det gir mulighet for å gå mer i dybden. Likevel, jeg må få lov å si at jeg nå ikke alltid har funnet temaene og utdypningene like utbytterike.

Min feil kanskje. Noe har også vært veldig bra, selv om jeg ofte synes at det har en mer akademisk - og mindre Bibelbegrunnet - stil enn før.

Siste nummer, 4/2020, har tema «Alene ?». Mon valg av tema, og måten en vinkler sakene på her, er symptomatisk for en ny profil i tidsskriftet?

Nyinnsatt katolsk biskop i Midt-Norge, Erik Varden, omtales i lederartikkelen - intervjues i hovedartikkelen - og hans nyutgitte bok gis bred omtale i bokanmeldelse bakerst.

Fra lederartikkelen siteres: «ikke minst synes jeg det er interessant å lese om hvordan han i ensomheten har blitt kjent med syndens makt.» Jo, det er lett å være enig i at det er en grunnleggende nyttig erfaring.

I hovedintervjuet står det om «en fornemmelse av at Varden er en viktig ny norsk teologisk stemme». Her sliter jeg med å finne klare utsagn om at han har funnet sin fortrøstning i Kristi forsoningsverk på Golgata kors.

Det nærmeste jeg finner, som muligens taler i den retning er dette: «Et av de overleverte gullkorn er en munk som spør en annen: «Hva gjør du hele dagen?»

Og får svaret: «Jeg faller og jeg reises opp igjen, jeg faller og jeg reises opp igjen.» Det å være munk er å ha erfaringen av at man faktisk reises opp igjen, for så å kunne bli en støtte for andre.»

Hvis dette er ment evangelisk, synes jeg det er ufullstendig. Hvorfor skal en gå som katten rundt grøten, hvis ens største trang er å prise sin Frelser?

I verste fall kan en slik uttrykksmåte komme inn under det Rosenius beskriver slik: «Og har ikke loven truffet riktig dypt, så kan et menneske finne lettelse og trøst i sine egne gjerninger, sin anger, sine bønner og sin seier over visse synder, eller sitt nye, religiøse liv. På denne måten får en fariseere.»

I bokomtalen leser vi at han blant annet dveler ved Lots hustru – som så seg tilbake. Så spørres det: «Med hvilken begrunnelse tror vi at vi er bedre?»

Det var utvilsomt til ettertanke. Men her også savner jeg at det kommer fram noe som klart tilkjennegir at forfatteren virkelig er blitt satt fri av Ham som ene og alene kan det!

For hovedankepunktet mot katolsk lære slik jeg har forstått det er jo at de bygger på tro og gjerninger - og ikke Jesus alene!

Vi trenger virkelig i vår svært avkristnede og livssynsmangfoldige tid noen som uredd går i dybden på våre utfordringer og setter dem i Bibelsk lys.

Det kan være god grunn til å minne om det Paulus sier i 1.Kor.2: «Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg vil ikke vite av noe blant dere uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.»

Fast Grunn – med det sterkt forpliktende og flotte navnet – har, slik jeg forstår det, gått i «symbiose» med Dagen.

Jeg håper og ber om at denne kontakten (selv om katolsk lære til tider oppleves som stuerent i avisen) - sammen med Fjellhaug-miljøet - etterhvert kan stimulere til at tidsskriftet kan finne tilbake til en mer sentral evangelisk Bibelsk linje - på fast grunn, på klippen Kristus.