Menneskeverd uten grenser

Abort har det siste året på ny blitt aktuelt i det politiske ordskiftet i landet vårt ved forslaget om å utvide grensen for når kvinnen selv kan velge å avbryte svangerskapet til inntil attende eller 22. uke.

Konteksten for denne debatten er annerledes enn den fra andre halvdel av 1970-tallet da gjeldende abortlov ble vedtatt. Den gangen var abortdebatten del av den bredere brytningen om samfunnets kristne verdigrunnlag.

Hvilke muligheter gir imidlertid den fornyede debatten oss til å vitne om et kristent syn på abort i dagens postkristne samfunn og til å støtte mennesker som har vært gjennom abort eller står overfor valget om å gjennomføre et svangerskap? For Bibel og Bekjennelse (FBB) vil i denne situasjonen peke på følgende:

Uenigheten som finnes i det politiske miljø om spørsmålet, viser at det fortsatt finnes noen grad av uro over muligheten for abort. Grensen ved tolvte uke tyder på at det i det minste er en utbredt oppfatning at et foster kan ha menneskeverd.

Kristne bør bidra sammen med andre gode krefter til at lovendringen ikke blir vedtatt og det dermed skjer en utvidelse av muligheten for selvbestemt abort. Blir den derimot det, vil den etiske bevisstheten bli ytterligere svekket.

Lover preger holdningene i folket. Motstand mot utvidelse av abortgrensen kan i dag bli et tilknytningspunkt for å reise spørsmålet om fosterets rettsvern fra befruktningen av.

Ved å gripe fatt i den delen av abortspørsmålet som diskuteres i vår tid, bidrar vi som kristne til å skape rom for refleksjon og kristen tenkning om abort, trolig også utover de troendes rekker.

Den kristne kirkes holdning til svangerskapsavbrudd som den finner begrunnet i Bibelen, er imidlertid heller ikke dagens abortlov i overensstemmelse med. Abort er å ta liv og i konflikt med det femte bud om ikke å drepe.

Budene verner menneskeverdet mot det som truer det, og den norske abortloven tar ikke vare på dette. Et glimt av fosteret, skapt i Guds bilde, får vi i evangeliet hvor døperen Johannes hilser Jesus fra Elisabets morsliv:

«Da Elisabet hørte Marias hilsen, rørte barnet seg i hennes liv»; «For da lyden av din hilsen nådde mitt øre», sier hun til Maria, «hoppet barnet i meg av fryd» (Luk. 1,41. 44).

Tolvte uke innebærer ingen endring i fosterets menneskeverd. I kristendommen er målet å bli som barn, som Jesus sier, i åndelig forstand, og Johannes var ifølge evangeliet fylt av Den Hellige Ånd fra første stund i sin mors liv (Luk. 1,15).

Hva et menneske er, ser vi i fosteret som er helt avhengig av Gud og av andre mennesker. Alle foster har menneskeverd. Bibelen setter ingen grenser for menneskeverdet.

Vi kan aldri slå oss til ro med abortloven med selvbestemmelse inntil tolvte uke.

Den kristne kirke har veiledet og ytt praktisk hjelp til mennesker som har vært personlig berørt av abort, men også ofte sviktet i dette kallet. Dette sjelesørgeriske og diakonale oppdraget bør årets debatt gi en impuls til å styrke.

Kristne er kalt til omsorg for kvinner og familier som har vært gjennom abort. Her kommer forkynnelsen av evangeliet om nåde uten betingelser med perspektiver om frihet for resten av livet og et evig liv.

Jesus har båret også denne delen av våre synder. For dem som står overfor valget å avslutte svangerskapet er både sjelesorg og diakoni tilgjengelig. Inntil den nåværende loven en gang forhåpentligvis blir strammet inn, kan mennesker gis mot til ikke å bruke muligheten til abort som ligger der. Kirken må overvinne eventuell berøringsangst og invitere til samtale om disse spørsmålene uten skam og fortielse.

Hva kan vi gjøre akkurat nå? For det ene bør vi gi vårt besyv med til at grensen for selvbestemt abort ikke blir utvidet og bruke mulighetene til samtale og diskusjon som den fornyede debatten gir oss.

For det andre må vi huske at heller ikke eksisterende abortlov gir fosteret rettsvernet dets menneskeverd krever. Vi kan aldri slå oss til ro med abortloven med selvbestemmelse inntil tolvte uke.