Mennesket er ikke en minusvariant

I «Parmanns Naturhistorisk Atlas», en naturhistorisk atlasbok fra slutten av 1800-tallet, fant jeg en plansje med overskriften «Menneskeracer». Ulike folkegrupper var avbildet og plassert inn i datidens språk om «menneskeracer». Boken er vakker som gammelt håndverk, men viser også en tid da mennesker ble sortert og omtalt som raser.

Det er lett å se på slikt som et avsluttet kapittel. Vi vet bedre nå, tenker vi. Men gamle tankemønstre kan komme tilbake i nye ord. Når mennesker omtales som «minusvarianter», er problemet ikke bare at tonen er hard. Problemet er at språket begynner å sette ulik verdi på mennesker.

Da er vi nær noe farlig. Mennesket blir ikke lenger først og fremst et menneske, men en kategori. Noen blir mer ønsket, andre mindre ønsket – som om noen helst ikke burde føre livet videre. Bak slike ord ligger en gammel fristelse: å gjøre min vilje, min trygghet, min nytte og mitt system til målestokk for et annet menneskes verdi. Det er her rasisme ikke bare blir et ord i en debatt, men et uttrykk for et menneskesyn.