Markering for Gaza: Ensidig beskrivelse av Israels «moralske kollaps»

Den norske kirkes biskoper har oppfordret til klokkeringing i kirkene i solidaritet med folket i Gaza. Det skal skje 7. august klokken 15. Det er et godt initiativ. Men alt har sin kontekst, også denne oppfordringen. Hvordan blir den oppfattet?

Det som ikke sies

En formulert bønn for denne anledningen innleder med lidelsene i Gaza og sier: «fordi vi er sammenbundet i menneskeverdet vi alle er skapt med, kjenner vi sorg og fortvilelse over håpløsheten som våre søsken opplever», og det bes om «vilje til å finne løsninger som tar vare på de svakeste blant oss, og som kan skape fred og forsoning». 

Det er en bønn i tråd med det mange av oss ber i disse dager. Problemet er det som ikke sies.

Problemet er det som ikke sies.

Savn

I en kommentar skriver styrelederne for synagogene i Oslo og Trondheim, Marius Gaarder og Jon Arne Moen, at det er positivt at biskopene retter oppmerksomhet mot lidelsene på Gazastripen, men et savn at de ikke nevner gislene og sivile israelere som også er ofre: «Vi håpet klokkene kunne ringe for alle uskyldige liv.» 

De uttrykker også at markeringen slik den motiveres, gjør at jøder i vårt land vil oppleve seg enda mer alene.

I et tilsvar til Gaarder og Moen sier preses Olav Fykse Tveit at bønnen er for alle sivile som lider, og at det også gjelder gislene. Ja, vi er mange som vil inkludere gislene i vår bønn når kirkeklokkene ringer. 

Men presentasjonen av tiltaket og bønnens tekst er tause om det. 

Øredøvende taushet

Det vekker bevisstheten om tilsvarende taushet fra vår kirke og vårt samfunn ved flere anledninger i forhold til det jødiske folk. Eksemplene er mange, her nøyer jeg meg med en tildragelse under andre verdenskrig som setter klokkeringingen i relieff.

Domprost i Trondheim, senere biskop Arne Fjellbu, protesterte aktivt mot nazistenes behandling av jødene, og da de ville beslaglegge jødenes hjem, gikk han til NS-fylkesmannen og sa: Om det skjer «kan jeg forsikre Dem [om] at kirken skal alarmeres fra landsende til landsende.» 

Konfiskeringen skjedde, men Fjellbu fikk ikke sitt ønske oppfylt om «alarm fra landsende til landsende». Tvert imot ble den møtt med øredøvende taushet fra kirkens ledelse. 

Krever omhu og visdom

Klokkeringing «fra landsende til landsende» er en sjelden begivenhet. I min tid som biskop skjedde det i 2016 i forbindelse med krisen i Syria og Irak, de utallige tapene og de hundretusener som ble drevet på flukt under den særdeles brutale fremferden til det islamske kalifatet. 

Nå er det god grunn til å markere den uutholdelige situasjonen i Gaza, Men det krever omhu og visdom i begrunnelsen og at markeringen blir samlende, også med den bønn som skal bes.

I presentasjonen av initiativet henvises det til Bispemøtets uttalelse 15. mai, og det er naturlig å lese oppfordringen med den som bakteppe. Slik Bispemøtet innledet sin uttalelse med menneskeverdet, begynner også bønnen for Gaza med en henvisning til det. 

Ensidig

Menneskeverdet er et vesentlig utgangspunkt, men det bærer galt av sted når biskopene konkretiserer det med en ensidig beskrivelse av Israels «moralske kollaps». 

De ser gjennom fingrene med Hamas sin voldelige og uttalte antisemittismen: deres jerngrep om egen befolkning, oppfordring til martyrium i kampen mot Israel, bruk av sivile som skjold, og fortsatt holder de israelske gisler i et umenneskelig fangenskap.

Det er en kløft mellom menneskeverdet i kristen tradisjon i dag og islamismen som Hamas representerer.

Det er en kløft mellom menneskeverdet i kristen tradisjon i dag og islamismen som Hamas representerer. Derimot står kristen og jødisk tradisjon nær hverandre i synet på menneskets verd, noe som betones i utredningen «Den norske kirke i møte med jødedom og jøder». 

Selv om vi opplever at statsminister Netanyahus krigføring bryter med disse tradisjoner, er menneskeverdet like fullt en vesentlig basis for dialog med israelere og jødiske ledere om veien videre. 

Men det krever empati i vår bevissthet og ydmykhet med tanke på den historien vi bærer med oss som kirke og samfunn i forhold til det jødiske folk.

Paradoks

Den mediesituasjon som klokkeringingen vil finne sted i, er preget av et paradoks. 

Det er et sterkt engasjement for den palestinske befolkning, men man ser konsekvent gjennom fingrene med Hamas sitt fortsatte terrorregime. Det er et sterkt engasjement i protestene mot Netanyahu og hans regjering, men man ser gjennom fingrene med det den israelske befolkning har gjennomgått og gjennomlever.

Med tanke på markeringen 7. august vil jeg si: La klokkene kime, og la oss be. Men la oss da be for både palestinere og israelere, og ikke bidra til at en slik historisk markering «fra landsende til landsende» nok en gang preges av taushet om lidelsen også jøder er og blir utsatt for. 

Forslag til endret bønnetekst

Her foreslår jeg derfor noen endringer og utvidelser i den foreslåtte bønneteksten, til bruk både kollektivt og individuelt:

Barmhjertige Gud, Vi er langt borte fra Gaza, fra palestinere som drepes og sulter og israelske gisler og ofre. Men vi er bundet sammen i menneskeverdet du skapte oss med, og sørger og fortviler over håpløsheten som våre søsken opplever. Vi ber: Hjelp at vi ikke mister motet i kampen for dem som lider, og ikke fristes til å forlate veiene som kan åpne for fred og rettferdighet.

Rettferds Gud, gi visdom til statsledere og politikere og vilje til å finne løsninger som tar vare på de svakeste. Vi ber om at våpnene må legges ned, at gislene frigis og en trygg fremtid sikres for folkene i Midtøsten.

Himmelske Far, miskunn deg over palestinere og israelere og led dem og oss med din kjærlighet på veien til forsoning og varig fred. Amen