Lovsyng med hjerte og hjerne

Hvis vi ikke stadig lar Bibelen sette retningen, kan det oppstå et sprik mellom det vi synger og det vi erfarer.

Nesten 700 deltakere samles i dag og i morgen til den nasjonale lovsangskonferansen Lovsang15 i Oslo. Det er positivt at de som har ansvar for sang og musikk i menigheter og forsamlinger, søker inspirasjon og kunnskap. Samtalen om sangens plass og funksjon i det kristne fellesskapet angår imidlertid alle troende.

Fellessangen er et av den kristne kirkes tydeligste kjennetegn. Ingen av de andre verdensreligionene er på samme måte syngende fellesskap. Variasjonene i stil kan være store mellom ulike kulturer og gjennom tidene. Men sangen til og om den treenige Gud er uansett umistelig for de fleste som samles i hans navn. Tonen blir satt tidlig i Bibelen og har aldri stilnet gjennom kirkens historie.

Å snakke om lovsang nærmest som et nytt fenomen, er dermed misvisende, som teolog Vidar Kristensen påpekte i gårsdagens avis. På sitt beste er den moderne lovsangsbølgen heller en gjenoppdagelse av hvor mye det betyr å få uttrykke intimiteten i relasjonen til Gud Fader, Jesus Kristus og Den Hellige Ånd. Dette er et bibelsk anliggende. Sangens betydning i gudslivet blir særlig klar gjennom Bibelens egen sangsamling, Salmenes bok.

Denne skattekisten speiler hele bredden av Bibelens gudsbilde og menneskets erfaringer i livet med ham. Det innebærer sprudlende glede og sterke opplevelser av Guds nærvær. Men vi møter også usminket fortvilelse over egen synd, verdens urettferdighet og at Gud synes å skjule seg. Likevel slukner aldri det brennende håpet om at Gud er den sterkeste og budskapet om at han elsker med en kjærlighet som overvinner selv det dypeste mørke. Sentrum i sann kristen lovsang er jo livets konge, Jesus Kristus, som gikk i døden for vår skyld og sto opp for å gi oss evig liv.

På sitt verste mister den moderne lovsangsbølgen dette rike spekteret av syne. Det skjer når den blir sentimental og endimensjonal. Våre forventninger til hvordan livet med Gud skal være, er ofte altfor egoistiske og kortsiktige. Hvis vi ikke stadig lar Bibelen sette retningen, kan det oppstå et sprik mellom det vi synger og det vi erfarer. For noen kan spenningen til slutt bli uutholdelig, slik at troen ikke lenger gir mening.

Apostelen Paulus understreker at han ikke bare vil lovsynge i ånden, men også med forstanden. Den kristne sangen er ikke kun et hjertespråk. Den uttrykker også hva vi tror, hva som er sant om Gud. Med minkende kristen kunnskap både blant folk flest og mange troende, er viktigere enn noen gang å sikre at den enkelte sang holder mål læremessig. Totalt sett må vi også tilstrebe å bruke sanger som uttrykker fylden av vår tro.

Sanger er mye lettere å huske enn prekener. Vi kan nynne på dem hvor som helst og når som helst. Det sier mye om potensialet de har til å prege troen vår. Smak og behag vil variere. Forskjellige musikalske uttrykk er i utgangspunktet en rikdom. Hva som er egnet, kan avhenge av hvem som er samlet og hvor man befinner seg. Uansett er det ikke bibelsk å være smal. Vi oppfordres til å bruke både salmer, sanger og åndelige viser. Det er klokt å ta vare på det beste fra tidligere tider samtidig som vi stadig søker å skape og lære nye sanger. Motivasjonen må være kjærlighet til Gud og til hverandre, slik at vi søker hans ære og alles oppbyggelse.