Eggdonasjon er et vannskille

Hensynet til barnas beste skal settes først, ifølge Barnekonvensjonen, men gang på gang ser vi at de voksnes behov setter denne forpliktelsen i skyggen.

Hvis det var hensynet til barnets beste vi navigerte etter, ville trolig vektskålen vippet i en annen retning enn vi nå frykter når det gjelder etiske dilemmaer innen bioteknologien.

Dette gjelder blant annet spørsmålet om eggdonasjon. Nå ser vi at kravet om likebehandling og frustrasjonen over diskriminering blir høyt flagget i debatten. Kvinner som av ulike årsaker ikke kan bruke sine egne egg, krever å få samme hjelp som ufruktbare menn.

Kampen for likebehandling er viktig og rett på svært mange arenaer, men det finnes hensyn som må tillegges større vekt. Menneskets verd og barns rett til å kjenne sitt opphav er definitivt slike hensyn. Dette må være grunnleggende hensyn når Bioteknologirådet i vår skal ta stilling til om eggdonasjon bør tillates i Norge.

For det er ikke slik at egg- og sæddonasjon er én og samme sak. Det er ikke snakk om nøytralt kroppsmateriale som flyttes fra en person til en annen. Sæddonasjon har også sine klart problematiske sider, men det vil likevel aldri være tvil om farskapet. Med eggdonasjon blir begrepet biologisk mor med en gang mer komplisert. Dét vil i så fall sette oss som mennesker i en helt ny situasjon. Til nå har vi alltid visst hvem mor var.

Vi mener det er grunn til å se på legalisering av eggdonasjon som et vannskille. Det er for eksempel, som Senterpartiets Kjersti Toppe har påpekt, ikke lange veien fra eggdonasjon til såkalt altruistisk, uegennyttig, surrogati.

I tillegg støter man på en rekke dilemmaer i forhold til hvordan eggene skal skaffes. Å donere egg er ingen lettvint sak. Blant annet forutsetter det at donorkvinnen må gjennom en belastende hormonbehandling i forkant. Og hvordan sikrer vi oss mot at kvinner blir utsatt for press for å donere egg til ufruktbare søstre og venninner?

Denne uken inviterte Rikshospitalet og Bioteknologirådet til møte med professor Allison Murdock, en av Storbritannias fremste eksperter på området. Fra Storbritannia ser vi at det ble vanskeligere å skaffe frivillige donorer da barn i 2005 fikk rett til å vite sitt opphav.

Etterspørselen etter egg er derimot like stor. Dermed må man anstrenge seg hardere for å rekruttere donorer. Allerede ser man at klinikker sender pasienter utenlands for å få egg. De som kan betale, får den tjenesten de etterspør.

Ønsket om å bli foreldre ligger dypt i oss mennesker. For den som inderlig ønsker seg barn, er det tungt å oppdage at man ikke kan. For noen kan det utløse en livskrise. Fordi det er snakk om så sterke følelser, kan mennesker være villige til å strekke seg langt for å få drømmen oppfylt – kanskje så langt at grenser overskrides og andre menneskers rettigheter kommer i andre rekke.

Nettopp derfor er det viktig at samfunnet setter disse grensene, og også setter grenser for hvilke tjenester man skal kunne kjøpe utenlands.

Det kan ikke være den enkeltes ønsker, eller det som er teknisk mulig som skal styre oss, men det som er rett. Vi håper det er dét som vil prege debatten når helseminister Bent Høie kommer med sin varslede evaluering av bioteknologiloven.