Livets Ord og fremtiden
Når pionerene er borte, hvordan går man da videre, og hva finnes det igjen å bygge på?
Min elskede menighet Livets Ord har en spesiell tid bak seg, en som har vakt en rekke spørsmål. En del gjelder enkelthendelser, andre er mer overgripende som før eller siden kommer til å bli stilt om enhver nyere menighetsbevegelse. For eksempel: Når pionerene er borte, hvordan går man da videre, og hva finnes det igjen å bygge på?
LES: Norske Ebba (28) er partileder i Sverige
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Spørsmålet er naturlig og viktig, men må alltid diskuteres ut fra et vidunderlig faktum som vi alltid må minne oss selv om: Jesus bygger sin menighet (Matteus 16:18).
Vi som står i lederskap i den kristne menighet, gjør det for en begrenset tid og med begrenset perspektiv. I våre beste stunder formidler og gjenspeiler vi et godt og tydelig bilde av hva Gud vil si og gjøre. I våre svakere stunder lar vi vår egen personlighet og våre preferanser dominere for mye og sette en for tydelig bismak på helheten. Men menigheten står og faller ikke med noen av oss, med våre styrker eller svakheter. Menigheten hviler i Jesu hender, og han bygger den på en levende og organisk måte.
Han planter frø, vanner, beskjærer og renser. Han lar kall og vektlegging modne frem. Der det finnes åpne, bedende og formbare hjerter utvikler han i en dyptgående vekstprosess hvert lem i kroppen i deres funksjon, gave og bidrag til den større helheten. Lederens veldig viktige oppgave er å akkurat i sin tid kjenne igjen og kultivere den prosessen, skape rom for den, nære og beskytte den. Men lederen eier ikke gudsverket, og det er heller ikke begrenset til ham eller henne. Om vi tror det, har vi gitt aldeles for stor tiltro til mennesker og aldeles for liten til Jesus.
Når forgrunnsfigurer forsvinner, iblant på en naturlig og andre ganger på en mer dramatisk måte, består fortsatt det organiske gudsverket, det opprinnelige kallet, og er rede til å utvikles og ta opp i seg nye uttrykk for en ny generasjon.
På Livets Ord ser jeg dette innbygde gudsverket komme til uttrykk på så mange måter. Jeg ser det i en levende, brennende bønnens ånd. I hvordan misjon slår som et fast hjerteslag i hele arbeidet. I den dype omsorgen for de svake og utsatte. I hungeren etter bibelundervisning, I det faktum at flere mennesker enn på mange år i dag kommer til menigheten vår og dens gudstjenester.
Dette gode som skjer betyr derimot ikke at man i omveltende tider kan fornekte utfordringene og fortsette som om ingen ting har skjedd. Det er dårlig lederskap. Men om vårt gjensvar til livets rystelser i stedet blir en vekket bevissthet om vår egen avhengighet av Guds nåde og en fornyet lengsel etter Jesus, kan de turbulente og stormfulle periodene faktisk vendes til livets aller viktigste faser.
