Fra den siste olje til den siste sprøyte?

Når kristnes ytringsfrihet i etiske spørsmål begrenses eller undertrykkes skal det forhindre at «frie personligheter» med et annet syn enn det kristne, blir rammet av «krenkende» fordommer.

I det liberale demokrati er friheten (ytringsfrihet og organisasjonsfrihet) viktig fordi den gir kraft til endringer. Det lukkede samfunn skal brytes opp ved fri kritikk, slik at det kan fornyes. Men det nye blir ikke mer åpent enn det gamle. Lukkemekanismer skal sikre den nye enheten i samfunnet. Ved ideologiske føringer bestemmes hvordan frihet og enhet skal forstås.

Moderne ideologer (marxisme-leninisme, fascisme, nasjonalsosialisme og liberalisme) forutsetter at historien beveger seg fremover mot et bedre samfunn. Men de har ulike syn på hva som er den politiske motoren i en slik utvikling, Klassekampen er avgjørende for noen, for andre den allmektige stat og/eller den ariske rasen. For moderne liberalisme er det frigjøringen av enkeltmennesket, slik at det kan realisere sin egen lykke, som er historiens motor og som leder oss frem mot et bedre samfunn.

Frigjøring fra fortiden er da særlig avgjørende, det vil si fra gitte samfunnsstrukturer og autoriteter, tradisjoner og fordommer og «sannheter» og ideer med religiøst opphav. Selv vitenskapen kan hemme frigjøringen. Fortiden er noe man skal overvinne. De ideer som har hegemoni i nåtiden, bestemmer hva i fortiden som har fremtiden på sin side. Historiske åpenbaringsreligioner gitt i tekster og knyttet til institusjoner gitt i fortiden, kommer da særlig dårlig ut. De er verken sanne eller falske, men antikverte.

Den historiske motor (det menneskelige individ eller den undertrykte arbeiderklasse) fungerer på dialektisk vis. Individet (eller klassen) er lidende under nåtidens vilkår. Arbeiderne er ufrie, utbyttede og i nød (under kapitalismen). Liberalister holder stadig frem hvordan individer lider under tvangsordninger og fordommer, som undertrykker, utstøter og krenker.

Kvinnen som «måtte» bære frem sitt barn, homofile som ble mobbet og utstøtt, døende mennesker som lider («formålsløst») på vei mot livsavslutningen. For moderne ideologier får lidelsen en politisk funksjon ettersom den kan motivere rettslige og kulturelle endringer slik at sivilisasjonen kommer nærmere den gode fremtiden.

Fri abort skal løse sosiale og økonomiske vansker for den gravide kvinnen, likestilling av hetero- og homofilt samliv skal motvirke mobbing av homofile, assistert selvmord som skal avskaffe formålsløs lidelse hos syke og gamle. Men denne politisk-utopiske funksjon gjør at visse lidelser gis en særegen politisk kraft. Andre lar seg ikke ideologisk iscenesette på den rette utopiske måten.

Når biologien (abort, homofili, selvmord og så videre) prioriteres, skyldes det blant annet at frigjøring av mennesket fra tvingende naturprosesser er et kjernepunkt i liberalistisk frigjøringsteori. Gyldighetskriterier for den «politisk korrekte» lidelse betinges også av synet på historien. Det fortidige må ikke få en uheldig tyngde og betydning.

Under mange himmelstrøk, innen ulike politiske systemer og religiøse kontekster blir kristne forfulgt, utstøtt og drept for sin tros skyld. Når slike forfølgelser løftes frem i massemedia påpekes det så å si at det er kristne som her forfølges for sin tros skyld. Kunnskap om kristne martyrer kan aktualisere en antikvert tro.

Når kristnes ytringsfrihet i etiske spørsmål begrenses eller undertrykkes (for eksempel ved anklage om «hate-speech») skal det forhindre at «frie personligheter» med et annet syn enn det kristne, blir rammet av «krenkende» fordommer.

Men de som slik mister sin (ytrings)frihet, anses ikke som krenkede. De er bundet av gamle fordommer og dermed diskvalifisert som krenkede i politisk korrekt forstand. Å holde frem at kristne blir krenket, bidrar ikke til at kulturen legger den antikverte kristendommen bak seg.

Liberalismens menneskeideal realiseres i historien ved at mennesker blir frigjort fra fortidens tvang. Ved det trer den emansiperte hero frem, som lovpriser norsk lov fordi den gir adgang til å ta så mange aborter som ønskelig er, eller propaganderer for homofilt samliv med oppfordringen: «Unn deg et år som homofil.» Den som velger å ende sitt liv for egen hånd på en antiseptisk måte, dør en «verdig død».

Forpliktet på nestekjærlighetsbudet setter de kristne selvfølgelig de som lider i fokus. De må reddes, støttes, hjelpes. Men skal det skje ved å overta liberalismens «frelsende» idé om frigjøring? Lært av liberalismen gjør noen kristne bibelsk etikk antikvert, slik at man fritt kan «utvide» nestekjærligheten, det vil si tilpasse den det liberalistiske menneskeideal. Kristne føler seg vel og får moralsk prestisje så lenge den lidende står i fokus. Men hva med den frigjorte hero, som ikke er på vei til den siste olje, men den siste sprøyte for å få en «verdig død».

Er man villig til en positiv utvidelse av tanken om «det nye menneske» (Ef 4,24), slik at man legitimerer den emansiperte hero? Det betyr en drastisk dekonstruksjon av det forbilde Det nye Testamente tegner for livet til den som tror. Det spørs om vi ikke i dag står overfor et nytt kristenmenneske. Det er ledet av likhets- og frihetsidealet og ut fra det sterkt engasjert i sosialetiske spørsmål. Skapertanken er dogmet man konsentrerer seg om.

Kristologi og ekklesiologi kommer i bakgrunnen. Den religiøse inderligheten uttrykkes ved sympatisk, søkende usikkerhet, egentlige i forhold til alle religiøse spørsmål. I sosialetikken er troen derimot trygg og sikker.