Gleden over at en zulu hadde blitt døpt

Når vi snakker om norsk misjonshistorie, må denne forutsetningen være med for at vi skal kunne danne oss et sakssvarende bilde av hvilken bevegelse dette var – og er.

Når vi studerer historie, står vi i fare for å kun legge merke til utslagene og overse forutsetningene. Vi kan for eksempel telle antall misjonærer før og nå, og sette opp grafer med fallende kurver. Og det er grunn til å tenke alvorlig gjennom fremtiden for norsk misjon, gitt landets historie som sendeland. Men det er også viktig å ta innover seg endringene både her hjemme og rundt i verden.

Sett i forhold til mange land, ikke minst sør i verden, er behovet for misjonærer til Norge nå vel så stort som behovet for misjonærer fra Norge. Fremdeles finnes det mange som ikke har fått høre evangeliet, så behovet for utsendinger – også fra Norge – er fortsatt stort. Men misjonen har også ­båret frukter.

Noen ganger ser vi konkrete gjennombrudd, ­andre ganger er det først i ettertid vi forstår hvilken utvikling som har skjedd over tid. Når vi prøver å lære av dem som har levd før oss, er det ikke nok å undersøke hva som skjedde. Vi må også undersøke hvordan og hvorfor. Ofte er det ikke minst ved å forstå forutsetningene at vi for alvor kan lære av det som har skjedd. Hvilket perspektiv hadde de, de vi i dag ser på som pionerer?

I gårsdagens Globalt perspektiv ga Olav Vest­bøstad et slikt glimt inn i historien. Vestbøstad er regionleder i NLM Utland, og var blant annet ­sentral i forberedelsene til strategiarbeidet som ble satt i gang under NLMs generalforsamling i sommer.

I går skrev han om langsiktig tenkning som et positivt og viktig kjennetegn ved norsk misjon. Og han illustrerte dette blant annet med en skildring som vi med fordel kan tillate oss å dvele ved.

For 124 år siden innledet Hans Paludan Smith Schreuder sitt arbeid blant zulu-folket. Arbeidet hans var støttet av norske misjonsvenner. Det var ingen umiddelbar suksess om man skulle vurdere de målbare resultatene.

Det tok 14 år før gjennombruddet kom. 14 år var like lenge den gangen som det er nå, selv om det kanskje føles som om tiden går raskere i våre dager. Men etter 14 år ble altså den første zuluen døpt. Så skriver Vestbøstad: «Etter kvart som gledesbodet spreidde seg, tok folk fri frå arbeidet på åkrane og gledde seg over det som hadde skjedd.»

Her kan vi forestille oss hvordan hardtarbeidende bønder, for eksempel på Jæren, faktisk tok en pause i det daglige arbeidet på grunn av nyhetene som hadde nådd dem. Den geografiske avstanden til ­zuluene var ikke lenger den gangen enn den er nå.

Men teknologi og moderne reisemåter har gjort muligheten til å bevege seg over større avstander helt andre i vår tid. For å forstå dybden i misjonsvennenes glede trenger vi derfor også å leve oss inn i hvilken kallsbevissthet som lå til grunn for at de ville støtte misjonærenes arbeid blant zuluene. ­

Faktisk i en slik grad at de tok en – antakelig ­dyrekjøpt – pause i arbeidet for å glede seg. Så viktig var det for dem at en zulu, som knapt noen av dem noen gang kom til å møte, hadde blitt døpt.

Dét forteller oss noe viktig om hvilken plass evangeliet om Jesus Kristus hadde hos disse ­menneskene. Når vi snakker om norsk misjons­historie, må denne forutsetningen være med for at vi skal kunne danne oss et sakssvarende bilde av hvilken bevegelse dette var – og er.