Tros- og livssynsfrihet – kanarifuglen i kullgruven

Nesten 80 prosent av jordens befolkning lever i land med sterke begrensninger i trosfriheten. Ofte er det allerede sårbare grupper som rammes hardest.

Mandag ble den første Nasjonale konferansen om tros- og livssynsfrihet arrangert i regi av Utenriksdepartementet. Konferansen er et av flere initiativ, som vitner om at Norge nå i økende grad prioriterer arbeidet for tros- og livssynsfriheten.

I år er det 70 år siden FNs Menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Artikkel 18 omhandler trosfriheten. Det er en grunnleggende menneskerett. Trosfriheten innebærer retten til å utøve sin tro alene og sammen med andre - både offentlig og i hjemmet.

Trosfriheten beskytter også retten til å bytte tro. Men denne friheten er under sterkt press. Stefanusalliansen har pekt på særlig fire drivkrefter og trender bak dette økende presset mot trosfriheten:

For det første: religiøs terror og vold, som skaper frykt for å leve ut sin tro. Vi har alle blitt rystet over IS herjinger mod jesidier, kristne og andre religiøse grupper. Boko Haram i Nigeria og Al-Shabab i Somalia kjemper for også for å opprette islamske stater. De utfører stadige terrorangrep mot kristne, men også mer liberale muslimske grupper.

Også andre grupperinger utfører uforståelige grusomheter i religionens navn: I sentralafrikanske republikk har FN fastslått at en milits med kristen tilknytning står bak etnisk rensning i muslimsk-dominerte områder.

For det andre ser vi at i flere land med en muslimsk majoritet bruker myndighetene islam som en styrende og legitimerende faktor. Det setter minoriteter under sterkt press. Iran og Saudi-Arabia er klare eksempler på dette.

De fleste land i Midtøsten og Nord Afrika har lover som forbyr å forlate islam - såkalt apostasi. 90 prosent av landene i regionen har også strenge forbud mot å fornærme religion. Pakistan er beryktet for sin bruk av blasfemi lovgivningen der folk blir dømt til strenge straffer også dødsstraff. Asia Bibi-saken har åpnet manges øyne for dette.

Kvinnen som nylig ble frikjent etter at hun i åtte år har vært dødsdømt på grunn av anklager om blasfemi. Nå lever hun i livsfare, og trenger å komme i sikkerhet. KrF forventer at norske myndigheter gjør det de kan for å gi Asia Bibi og hennes families sikkerhet, men også for å bedre trosfrihetens kår generelt i Pakistan.

For det tredje ser vi at religiøse nasjonalistiske bevegelser utgjør en trussel i flere land. Utviklingen i Myanmar er et gruvekkende eksempel. Der ekstremistiske munker går i spissen for en bevegelse som kjemper for burmesisk rase og buddhistisk religion.

Flere religiøse minoriteter opplever forfølgelse, og aller verst har det gått ut over rohingya-muslimer. De har blitt utsatt for uhyrlige overgrep. I India har antallet hindunasjonalistiske angrep mot kristne, muslimer og sikher hatt en skremmende økning.

For det fjerde har vi de undertrykkende statene. Vi ser en tendens i dag, først og fremst i stater der kommunismen står sterkt, til å stramme inn kontroll og maktbruk mot religiøse minoriteter. Kinas framferd mot uigur-muslimer, buddhister fra Tibet og Falun Gong tilhengere er et tydelig eksempel.

Også den stadig voksende kristne kirken i landet trakasseres sterkt. I Russland har en ny sikkerhetslovgivning som skulle bekjempe terrorisme medført et tilnærmet forbud mot misjon. Denne økende kontrollen, tvangen og undertrykkelsen vi nå ser i flere land er svært alvorlig.

Når så mange mennesker er forfulgt på grunn av sin religiøse overbevisning, må vi gjøre vårt for å sette dette på dagsorden internasjonalt. Vi kan ikke tolerere at det er slik i 2018. Utenriksministeren har med sitt engasjement bidratt til å løfte dette feltet. Nå må arbeidet videreføres og styrkes:

- Det bør løftes i menneskerettighetsdialogen med andre land.

- Det bør fokuseres på i samarbeidet med våre partnerland i utviklingspolitikken. Lærere må kurses i viktigheten av trosfrihet. Lærebøker som er religiøst diskriminerende, og fremmer hat, må ut av skolene.

- Bevisstheten og kunnskapen om dette feltet blant de som jobber ved våre utenriksstasjoner bør vektlegges.

- Norge må rett og slett ta en pådriverrolle internasjonalt på dette feltet.

Vi har ikke lov til å ignorere den urett som begås mot religiøse minoriteter.

Tros- og livssynsfriheten er på mange måter som en kanarifugl i kullgruven. Det sies nemlig at gruvearbeidere i gamle dager benyttet en kanarifugl som «nødvarsler».

Et bur med en kanarifugl hang i gruvegangen, og da den sluttet å kvitre var det slutt på surstoff, og gruvearbeiderne måtte komme seg ut… Trosfriheten er en slik kanarifugl, som sier i fra om tilstanden for demokrati og menneskerettigheter i et samfunn. Et regime som ikke respekterer trosfriheten, vil snart også stramme inn på ytringsfrihet, pressefrihet og forsamlingsfrihet.

Undertrykkelse av tro er en gift som kveler et samfunn. Denne giften må det mobiliseres til motstand mot.