Kvinner og menn i indremisjonen

Hvorfor skal en tre ni videoer om temaet «hvilke tjenester kvinner ikke kan utføre» ned over kretser, forsamlinger og folk, bruke misjonspenger og misjonstid på noe de selv sier bare gjelder én funksjon/tjeneste?

Ledelsen i Indremisjonsforbundet (ImF) har laget ni undervisningsvideoer om temaet tjenestedeling, som nå er sendt ut til kretser og forsamlinger for å klargjøre hvilket syn en bør ha om temaet tjenester i Guds rike. Eller rettere sagt: «Hvilke funksjoner en kvinne ikke kan ha i Guds rike».

De konkluderer med at mannen skal ha enerett på «lære- og autoritetsfunksjonen» i forsamlingen, og kvinnen skal få lov til å være hjelper. Herrene Furnes og Evensen (generalsekretær og ass. generalsekretær) står altså bak en videorekke på over fire timer, der disse to legger fram begge sidenes argumenter/tolkninger for om kvinnene skal kunne inneha alle funksjoner i våre forsamlinger eller ikke.

Det blir litt som om at noen hyrer Audun Lysbakken til å legge fram både SV og KrF sin politikk. Det blir slett ikke balansert. Furnes og Evensen konkluderer riktignok både i video nr. 9 og i media at «det er rom for to syn i angående kvinnelige eldste i ImF», «…saken ikke er en test på bibeltroskap» og «…det er et ordningsspørsmål, ikke lærespørsmål og derfor ikke kirkesplittende».

Hvorfor legger ImF da så stor tyngde i ett av synene, sitt syn, når dette er konklusjonen? Det at en kan leve med to syn i ImF, kommer slett ikke godt fram til mottakerne, fordi ledelsen bruker så mye tyngde og tid på å undervise at kun deres syn er det riktige.

Det grunnleggende spørsmålet her er om Gud er så lite klok at han ekskluderer halve jordens befolkning fra muligheten til å være åndelige ledere eller lærere. Svaret fra lederne i ImF i videoene er selvsagt «nei», og dermed må de definere en annen type lederskap/tjeneste som skal forbeholdes mannen.

Denne annen type tjeneste skal være «en positiv, tjenende lærefunksjon som henger sammen med en positiv og tjenende autoritetsfunksjon», eller «autoritativ undervisning». Slik kan ImF forsvare at vi bruker kvinnene til undervisning, men slett ikke der det kan få læremessige konsekvenser.

Her finner de altså opp et nytt begrep, «autoritativ undervisning», for å kunne åpne litt opp, uten å måtte åpne helt. Litt søkt, spør du meg.

En kvinne kan altså undervise noe hun har fått fra Gud, men ikke vurdere om det andre underviser er fra Gud? Jeg er ikke med på å degradere kvinnen ut fra dette nye begrepet. Vi trenger kvinnens klokskap og Gudsrelasjon i alle funksjoner i menigheten.

Hvilken mann tørr være så dum å påstå noe annet? Hvilke negative læremessige konsekvenser kan vi få om vi får kvinner i våre eldsteråd? Ekstra spesielt blir det når de lister opp en smørbrødliste over hva rollen som eldste skal inneholde, og de fleste er oppgaver som krever egenskaper ikke minst mange kvinner besitter!

Indremisjonen har et kall om å nå mennesker i bygder og byer for Jesus. Temaet om tjenestedeling vil jeg påstå har en marginal og ikke minst negativ innflytelse på dette. Hvorfor skal en tre ni videoer om temaet «hvilke tjenester kvinner ikke kan utføre» ned over kretser, forsamlinger og folk, bruke misjonspenger og misjonstid på noe de selv sier bare gjelder én funksjon/tjeneste?

Problemstillingen de til slutt kjører som tjenestedeling, konstrueres til å være «vanlig forkynnelse kontra autoritativ undervisning». Furnes fastslår selv i både videoene og i intervju i Dagen (22. september) at «…tjenestedeling mellom mann og kvinner ikke lenger er en test på bibeltroskap».

Det betyr jo at ImF sentralt mener at spørsmålet om kvinner i eldsteråd ikke et lærespørsmål som skiller troende fra ufrelste, lære fra vranglære. I uttalen fra ImFs lære- og tilsynsråd (avsnittet om lokale eldsteråd) bruker de også begrepet ordningsspørsmål om dette temaet.

Hvorfor da bruke over fire timer og legge så mye tyngde i hva disse mennene mener er «riktig tolkning» i akkurat dette spørsmålet? Skal alle andre ordningsspørsmål vies samme alvor fra tilsynsrådet i ImF framover?

Poenget mitt er at ved å velge å bruke så mye ressurser på dette, så har ledelsen løftet temaet opp som årets viktigste sak. Det burde vært nåde og frelse i stedet. Punktum.

Det blir litt som om at noen hyrer Audun Lysbakken til å legge fram både SV og KrF sin politikk.

Hvorfor ikke lage ni videoer der de underviser om «hvordan nå mennesker med Jesus», eller «hvordan be med noen til frelse»? Det hadde vært matnyttig for kretser, forsamlinger og medlemmer det!

Jeg er av den oppfatning at dette «rådet» angående temaet tjenestedeling som Furnes og Evensen er så heldige å kunne si noe om, siden de ble født menn og ansees av noen som egnede, virker hemmende på oppdraget vi har. Det er et tankekors.

Ønsker Gud at et slikt spørsmål som «ikke lenger er en test på bibeltroskap» (sitat Furnes) skal skygge for det aller viktigste? La oss løfte blikket – nok en gang!