Kritisk distanse eller relasjon og vekst?

Unge lovsangsledere trenger veiledere mer enn kritikere.

Med jevne mellomrom er kritiske betraktninger rundt det vi gjerne omtaler som moderne lovsang en del av det kristne mediebildet. For en ung bevegelse som denne er modning og kritisk refleksjon naturlig og nødvendig, og vi vil mene at bare de siste 10-15 årene har det skjedd en betydelig utvikling både tekstlig og musikalsk.

LES: Ikke glem dem som er fanget i Syria

Når vi leser disse kritiske utspillene går våre tanker også til en bestemt gruppe: de mange unge lovsangsledere rundt om i landet. Gjennom en rekke år har vi møtt mange unge mennesker som har et oppriktig ønske å tjene kirka med sine musikalske gaver. Ofte er moderne lovsang utgangspunktet. I likhet med mange andre unge kan det nok være at engasjement og intensjoner noen ganger overgår kompetanse og selvinnsikt.

Likevel er det tankevekkende å se at så mange av dem sitter med en opplevelse av å ikke bli forstått, ikke verdsatt, og noen ganger mer eller mindre motarbeidet. En sak har oftest flere sider, men mye tyder på at ledere og foreldregenerasjon ikke alltid lykkes med å gi disse ungdommene en opplevelse av at man står sammen med dem, heier på dem, og ønsker dem godt.

Så er også korreksjon og grensesetting en viktig del av lederskap. Selv har vi erfart at våre gode ledere noen ganger også kan være våre tydeligste kritikere. Fordi en trygg relasjon er utgangspunktet, mottas kritikken med en visshet om at den som fremmer den til syvende og sist vil oss godt.

Unge lovsangsledere trenger ikke primært kritikere, men veiledere. Mennesker som har investert tid, lyttet, gitt av sin visdom og kjærlighet, og gjennom det vunnet tillit. Mennesker som har tatt seg bryet med å forstå hva som var ønske og intensjon, før man også tar seg tid til å forklare hvorfor korreksjon likevel er nødvendig. Offentlig kritikk, unødvendig polarisering, og manglende vilje til å søke og forstå hjertet som ligger bak kan bidra til å bringe unge mennesker til taushet. Hvis målet er vekst og utvikling kreves noe helt annet.

LES OGSÅ: Hva er sunn og sann fornyelse?

Den siste uken har vi fått ta i mot 30 studenter til ACTA Lovsangsskole. Dette er unge mennesker som har dedikert et helt skoleår til vekst og modning som lovsangsledere. Det forteller oss om unge mennesker som ønsker å utvikle seg, og er mottakelige for veiledning. Som med sitt valg erkjenner: «Jeg trenger å lære.»

Ikke alle har mulighet til å sette av et år til dette. Men behovet for vekst og veiledning er like reelt. Det gir store muligheter for ledere og voksengenerasjon i mange menigheter. Hvem er villig til å bygge den nødvendige relasjon med dem? Til å være røsten man våger lytte til, også når den er kritisk, fordi tilliten er på plass?

Her har også menighetsledere og forkynnere et spesielt ansvar. I enkelte debatter spilles lovsang og forkynnelse ut mot hverandre, og det hevdes at fokuset på lovsang truer forkynnelsens plass i fellesskapet. Det er en unødvendig og lite hjelpsom motsetning. I den grad det er slik, trenger det ikke være slik.

Lovsangen har i seg selv et forkynnende element. Sangene vi synger, former vår tro. Ikke dermed sagt at sangen kan eller skal erstatte forkynnelsen av Guds ord. Tvert i mot ligger den store muligheten i å se disse to virke sammen. Lovsangen har alle muligheter til å peke mot og bygge opp under det som forkynnes.

Skal dette skje, trengs det menighetsledere og forkynnere som ikke lar lovsangsledere gå på selvstyr, og kun fokuserer på hva de selv skal forkynne. Tvert i mot blir relasjonen til lovsangslederen en høy prioritet. Vår egen erfaring er at når dynamikken mellom lovsangsleder og forkynner er sterk og god, blir begge deler bedre.

Moderne lovsang trenger fortsatt å være i vekst og utvikling. Men 17-åringene som står med kassegitar i ungdomssalen blir neppe særlig bedre av kritiske røster som står på distanse. De venter på voksne ledere som vil hjelpe dem framover.