SLOTTET: Da dagens norske regjering ble utnevnt i januar 2019, demonstrerte blant annet komiker Sigrid Bonde Tusvik iført drakter fra foran slottet. Men «The handmaid’s tale» er ikke en beretning om vestlige abortlovers grenser, heller ikke om religiøse begrunnelser for politiske standpunkter, skriver Morten Dahle Stærk.
Foto: Heiko Junge, NTB scanpix
Kritiserer dystopien «The handmaid’s tale» regulering av abort?
Beretningen er en sylskarp kritikk av totalitære samfunn og undertrykkelse av kvinner, men også hvordan håpet er knyttet til det spirende livet.
I sommer har jeg endelig fått lest den kanadiske forfatteren Margaret Atwoods fengslende bok «The handmaid’s tale» (på norsk: En tjenerinnes beretning).
Boken er i år hele 35 år gammel og har fått nytt liv gjennom HBOs filmserie. Kort sagt handler boken om en tenkt fremtid hvor en ny amerikansk borgerkrig har resultert i en totalitær republikk, kalt Gilead.
På grunn av store strålingskatastrofer og miljøødeleggelser, blir det i USA nesten ikke født barn. Det er skyhøye antall spontanaborter, og fertilitetsraten er av flere årsaker svært lav.
