Kritikkens nådegave
Vi tror man gjør klokt i å møte profetier med nøkternhet og ydmykhet.
Etter sommerens Oase-stevne har den profetiske tjenesten fått ny oppmerksomhet. Forkynner Kari Holmås ytret seg kritisk om at man på stevnet nærmest kunne bestille profetier til seg selv. Man kan være uenig i Holmås' måte å fremme budskapet om at Guds navn skulle ha blitt misbrukt på, det skjedde på talerstolen overfor en forsamling med begrenset anledning til å undersøke påstanden. Likevel er det grunn til å tenke grundig over det hun tok opp. Her ser vi gjerne at Oase-ledelsen gjør grundig rede for hvilken plass slike profetier etter deres mening har.
I den moderne karismatikkens landskap er blindveiene mange, og behovet for sunn åndelig dømmekraft stort. Samtidig gjør vi klokt i å ikke skylle barnet ut med badevannet. I møte med skuffelser kan det være fristende å avvise profetiens funksjon i vår tid, men da risikerer vi å miste Åndens påminnelser i bestemte situasjoner eller til bestemte tider.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er grunnleggende viktig å forstå forskjellen mellom gammeltestamentlige og nytestamentlige profetier. I Den nye pakts tid kan alle kristne tale profetisk (1. Kor 14:31), men ingen er unndratt kravet til etterprøving. Ingen kan dermed hevde at det han eller hun mener å ha fått åpenbart fra Gud, ikke skal være gjenstand for debatt. Der denne etterprøvingen mangler, kan misbruk av den profetiske gaven få betydelige negative konsekvenser.
Det er også viktig å understreke at såkalte personlige profetier ikke er noen hovedsak i Det nye testamente. Vi tror Den hellige ånd kan gi minnelser og påpeke konkrete forhold, men vil understreke at profetisk tale først og fremst handler om å kaste lys over Guds ords evige sannheter. Dette er det viktig å minne om, ikke minst i mylderet av fremtidsvisjoner som ligner mistenkelig på ønsketenkning ikledd en åndelig drakt. Det er alvorlig dersom den profetiske tjeneste blir redusert til bestilte løfter om en lykkelig fremtid.
Professor Erling Danbolt skrev i sin tid at kritikkens gave også er en nådegave. Skriftsteder som 1. Tess 5:21 og 1. Joh 4:1 gir ham dekning for denne påstanden. Likevel er nok kritikkens, eller vurderingens gave, underkjent i deler av den moderne kristenhet. Det er lett for at entusiasmens bølger får føre an, og at den sunne dømmekraften kommer i bakgrunnen. Få eller ingen vil være festbrems, og da er faren for avsporinger høyst reell.
Vi tror man gjør klokt i å møte profetier med nøkternhet og ydmykhet, det gjelder både dem som avleverer og dem som tar imot budskapet. Dersom profetiene glir over i en kvasi-kristelig spådomskunst, har de mistet sitt bibelske grunnlag.
Vi vil være varsomme med å kritisere Oase-ledelsens praksis før vi har fått en ordentlig redegjørelse for hvordan de tenker. Men en slik gjennomgang trengs, hvor man på teologisk og prinsipielt grunnlag gjør rede for hvordan bevegelsens karismatiske egenart her skal komme til uttrykk. Ikke minst er det i vår tid behov for å drøfte i hvilken grad det er fare for at karismatiske ytringer kan ta oppmerksomheten bort fra kjernen i det kristne evangeliet. Som biskop Erling Utnem i sin tid sa: et underforstått kors er et misforstått kors.
