Kristning eller frelse?

Det å kristne et folk, skikker eller steder er ganske langt fra hva vi idag forstår som et menneskes frelse. Et menneske, som i møte med Herren Jesus Kristus, vender om, får tilgivelse, døper seg og får Den Hellige Ånds gave, blir frelst. Kristning er å underlegge et folk lover, skikker og seremonier ovenfra og ned. Det er et forsøk på å kle verden i kristen drakt.

Uttrykket forbindes nok helst med «kristningen av Norge». Den begynte med Håkon Adalsteinsfostre og ble fullendt av Olav Haraldsson. Og selve kristningen foregikk delvis med makt og tvang. En annen vei var vel knapt mulig i det prestene ble drept og kirkene brent av stridige vikinger. Men det er nok lite frelse i tvangsdåp og påtvunget kirkegang. At kristningen likevel var et gode er rimelig klart i det alternativet var vikingenes hedenskap.

Ordet kristning forbinder vi med en form for tvang og maktbruk. Den sterkeste rett og under trussel om sanksjon. Det er noe ganske annet enn dagens misjonering og evangelisering. Da forkynnes evangeliet og den som tror og tar imot vender om, får tilgivelse, døper seg og får Den Hellige Ånds gave. (Rom. 2:38). «Uten tro er det umulig å behage Gud». (Heb. 11:6). Frelse er det nye livet Gud gir et menneske ved troen på evangeliet og Ordet. Dette livet kan vi ikke ta oss til. Det er Guds verk og Guds gave ved Den Hellige Ånd.