Kristne bør få flere barn

I gårsdagens avis kunne vi lese en spennende sak om historieprofessor Philip Jenkins, som nylig besøkte Norge. Han analyserte både fortid og fremtid, og kom med flere innspill til å forstå kristendommens utvikling på vårt kontinent.

Les saken om historieprofessor Philip Jenkins her

Er det vits i å drive misjon? Selvsagt er det dét. Apostelen Paulus påpeker det presis i Romerbrevets tiende kapittel når han spør: «Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?»

Samtidig er det vel verdt å tenke over hvilke misjonsstrategier som gir best resultater. En av de mange aha-opplevelsen jeg fikk som NLA-student for nærmere ti år siden, var da en av foreleserne pekte på hvor stor betydning biologien har. Enkelt sagt: når vi ser at oppslutningen om de store verdensreligionene beveger seg opp eller ned, er størrelsen på barnekullene den viktigste enkeltfaktoren. Det er ikke så veldig mange som aktivt skifter religion i løpet av livet.

Jeg kom til å tenke på denne episoden da jeg i forrige uke var på Menighetsfakultetet for å høre på historieprofessor Philip Jenkins. Han fremhevet de store barnekullenes betydning som motvekt til sekularisering. Både i Norge og i Iran. Altså både innen kristendom og islam. Familier med mange barn har gjerne flere berøringspunkter med religiøse institusjoner, og dermed blir familien i større grad sosialisert inn i de troendes fellesskap.

Logikken er egentlig ikke så komplisert. Foreldre som selv har vokst opp i kristne miljø, vil med en viss sannsynlighet forbli troende livet ut også om de slutter å ta regelmessig del i kristne fellesskap. Barna deres, derimot, vil gjerne være mer tilbøyelig til å ikke bære med seg foreldrenes tro dersom de ikke samtidig har tatt del i fellesskapet i menigheten, søndagsskolen, den kristne skolen eller på andre religiøse aktiviteter. Troen har ikke blitt en del av dem på samme måten. Om vi skal tenke misjonsstrategi på et helt enkelt plan, er derfor kristnes viktigste bidrag til kristendommens fremme å få barn, og å oppdra disse i kristen tro. Dette står selvsagt ikke i motsetning til å drive misjon på både tradisjonelt og nyskapende vis. De som i dag er unådd blir ikke automatisk unådd av at Norges kristne foreldre sørger for å oppdra kristne barn. Men kristendommens vekstvilkår i Norge blir vesentlig bedre hvis kristne får flere barn, og hvis disse barna og deres familier får kontakt med kristne institusjoner.

Noe av det fascinerende med å tenke i disse baner, er observasjonen av hvordan vi i dag gjerne vil fremelske metoder som skal trumfe naturen. For et av kjennetegnene på et moderne sekulært samfunn er jo nettopp lave fødselstall. Det er for øvrig også tilfellet i Iran, kunne Jenkins fortelle. Vi får barn mye senere enn man gjorde før, og vi får færre barn. I tillegg gjør aborttallene sitt til å hindre den naturlige utviklingen i befolkningen. På flere måter fører altså våre moderne livsmønstre på flere områder til at den kristne kraften i befolkningen blir svekket.

Mange snakker i dag om avkristning, og man er bekymret både for sekularisering og for muslimsk overtakelse. I realiteten er nok sekulariseringen en vesentlig større trussel enn islamisering. Også her i Norge har vi allerede sett de første tegnene på at innvandrere fra muslimske land blir påvirket av de samme sekulariseringskreftene som landets kristne, og at de blant annet får færre barn. Selv om det finnes noen tusen nordmenn som har konvertert til islam, er det svært lite som tyder på at vi vil se noen skarer av etniske nordmenn som vender sine hjerter mot Mekka.

Da er det mer relevant å spørre hvordan det skal gå med kristendommen i Norge og i Europa. Og her tegner Jenkins et mangfoldig bilde. En av de sikreste observasjonene vi kan gjøre, er at forestillingen om religionenes død mangler dekning i virkeligheten. Det som derimot er et mer åpent spørsmål, er hvilken form den moderne, eller skal vi si postmoderne, religiøsiteten tar. For en av de potensielt store taperne i Jenkins’ fremtidsbilde er tradisjonell luthersk kristendom. Mens man i luthersk sammenheng har lagt stor vekt på teologi og teologisk bevissthet, er den postmoderne religiøse mann og kvinne vel så opptatt av det vi gjerne kaller spiritualitet. Den kan være meditativ som i Taizé, den kan være sakral eller høykirkelig, den kan være mystisk som i katolisismen, eller den kan være karismatisk. Men vår tids europeiske troende stiller i større grad enn før krav til en åndelig opplevelse som korresponderer med hverdagen deres. Da er det ikke nok å kunne presentere den rette læren.

Det kanskje viktigste spørsmålet da blir hvilken retning denne religiøsiteten tar i neste generasjon. For religiøsitet uten en klar teologi kan fort bli veien til rendyrket svermeri. Det er derfor ikke gitt at norske kristne fellesskap bør gjøre alt de kan for å imøtekomme behovet for åndelige opplevelser. Det er nok naivt å tro at alt kan bli som før, og behovet for autentisitet – eller opplevd ekthet i den religiøse tro og praksis – vil nok være en ganske sikker målestokk for hvem som rent numerisk lykkes eller mislykkes rundt oss. Så blir utfordringen for kristne kirker å utforske Guds ord slik at man kan finne en åndelighet som har sitt utgangspunkt nettopp der, fremfor å være et utslag av postmoderne og relativistiske idealer. Dette er ingen enkel oppgave, og ingen av oss kan fastslå hvordan kristendommen vil arte seg i Europa om en generasjon eller to. Men fremfor å forholde oss til samtiden som en fiende, kan vi også undersøke om samtiden på noen områder hjelper oss til å finne et sannere uttrykk for evangeliet om Jesus Kristus.