Kristenvekkelsen er ikke høyrebølgens barn 

I mitt hjemland, Algerie, har hundretusener de siste årene vendt seg fra islam til kristendommen – vel vitende om at konvertering kan koste både frihet og trygghet. I Kina møtes millioner i hemmelige huskirker, mens bibler smugles inn ulovlig grunnet den strengt kontrollerte distribusjonen. Den samme vekkelsen skjer, riktignok mindre dramatisk, i Europa og Norge. Her i Vesten tolkes den gjerne som en understrøm av høyrebølgen. Men hva kom først – politikken eller frelsen?

På en hotellbar denne uken sitter jeg ved siden av en godt beruset gjeng på afterwork. Dessverre for dem spør de hva jeg skriver om. Kristendom, svarer jeg. Stemningen skifter. «Driver folk fortsatt med det», spør en, halvt hånlig. «Jeg hater religion», sier en annen, som om det hadde ligget klart på tungen en stund.

De levde tross alt sin ungdom i ateismens tidsalder, da religion ble stemplet som historie. Nietzches «Gud er død» ble slagordet. Selv kristne miljøer fikk et nytt stempel: «kulturell kristendom» – en høytidelig merkelapp for dem som ville beholde tradisjonene uten å assosieres med motkulturen. Et slags konservativt kompromiss: tradisjon uten tro.