KrF trenger en ny type leder
Etter valget, og Kjell Ingolf Ropstads triste sorti, er debatten i full gang om hvem som bør bli KrFs neste leder. Mange er opptatt av at KrF trenger en leder som når lenger ut enn til KrFs egne kjernevelgere.
Noe av gjennomgangstonen i analysen er at KrF har stått fram som et mørkemannsparti som er opptatt av «sære» saker som abort, friskoler og det tradisjonelle ekteskapet, og at partiet trenger en kandidat folk flest kan identifisere seg med.
Her er Dag Inge Ulstein og Ida Røse spesielt trukket fram.
Min erfaring med KrF gjennom mange år er at det hersker en konsensuskultur der gjennomgangstonen er at man ikke skal støte noen. Sentrumstanken tilsier at man ofte legger seg «midt imellom», og også på grunn av uenighet innad i partiet, velger en ledere som er forsiktige.
Men hvor radikalt og støtende er det egentlig om Ropstad hadde sagt det som alle vet; at KrF er motstander av selvbestemt abort, men ikke har funnet en alternativ modell enda?
Vedums suksess i Sp og SVs Audun Lysbakken er gode eksempler på at man kan være (over)tydelig og likevel vinne popularitet.
Jeg mener derfor at KrF også må se utenfor KrFs stortingsrepresentanter når partiet skal velge en ny ledertrio. Det bør være rom for en karismatisk, tydelig (nest)leder som Truls Olufsen-Mehus og Marie Ljones Brekke. Mer av det samme er neppe vinneroppskriften.
KrF må klare å ivareta den såkalte grasroten (på Vestlandet?), samtidig som partiet satser på å appellere til flere.
