| Debatt
Kosmisk lys, lunkne drikker og jakten på den evige sommeren
FERIELIV: Vi tror at bare vi kommer oss til den rette stranden, eller får de rette opplevelsene, så blir alt bra. Men den ytre «tørsten» kommer alltid tilbake mandagen etter ferien, skriver Mazyar Keshvari.
Jonas Been Henriksen / NTB
Vi står på terskelen til den norske sommeren. Det er den tiden på året hvor hele nasjonen kollektivt kaster jakka, rigger seg til på svabergene og desperat prøver å suge til seg hvert eneste sekund med dagslys. Vi jakter på den perfekte følelsen: Sol mot bar hud, iskald drikke i glasset og en akutt frihetsfølelse. Likevel vet vi innerst inne at den skandinaviske sommeren er flyktig. Den varer i noen intense uker før høstmørket ubønnhørlig sniker seg tilbake.
Midt i denne sitrende, høyst sekulære sommeridyllen finnes det et uventet sted å søke dybde. Det handler om litteraturhistoriens mest radikale, poetiske og eksistensielle tekst: Evangeliet etter Johannes.
Ved første øyekast virker koblingen absurd. Hva har antikk, teologisk mystikk å gjøre med solkrem, festivaler og engangsgriller? Svaret er alt. Johannesevangeliet handler dypest sett om det vi higer etter akkurat nå: Lys, liv, fellesskap og slukking av en dyp, indre tørst.
