Konservativ krise

Om det ikke snart skjer noe drastisk, tror jeg bildet av det konservative Kristen-Norge i løpet av de nærmeste tiårene kommer til å endre seg enda mer enn vi har trodd.

Det ser ut for at noe har gått galt i stafettvekslingen. Den ideologiske avstanden mellom min generasjon og dem som er over 60 er større enn den hadde trengt å være.

LES: Kul kirke kan bli hul kirke

Selve ordet konservativt har en litt gammelmodig klang i det sosialdemokratiske Norge. Det ser ut for at denne forståelsen også smitter over på det teologiske området. Det er vanskelig å få øye på de engasjerte unge menneskene som vil fronte tradisjonelle kristne standpunkter for en ny generasjon. Hva skjer når min generasjon i løpet av de nærmeste 10-20 årene skal ta over flere og flere av lederstillingene i Kristen-Norge?

Hva skjer med bibelsynet, med synet på kvinnelige prester, med samlivsetikken, med synet på Israel - eller med avholdssaken? Det er ikke spesielt lett å få øye på den systematiske rekrutteringen til de standpunktene som har preget de lavkirkelige og frikirkelige norske miljøene. Og da har vi ennå ikke sagt noe om Den norske kirke. Det ser ut for at det neste generasjonsskiftet kommer til å innebære en større omforming av Kristen-Norge enn vi har sett på lenge.

Hva er årsakene til dette? Den generelle samfunnsutviklingen har bidratt med både økt velstandsnivå og en dramatisk økt tilgang på informasjon. Alt dette gjør nok mer med våre vurderinger og prioriteringer enn vi i øyeblikket innser. Med økt velstand har tilsynelatende idealismen dårligere kår. Og med fremveksten av kunnskapssamfunnet er kravet til etterrettelighet hos forkynnere og debattanter på annet nivå enn før.

Men det ser også ut for at noe har sviktet i selve overføringen av identitet og profil fra en generasjon til den neste. De gode samtalene ser enten ut til ikke å ha funnet sted, eller i det minste har de ikke båret den ønskede frukten. Den «pakken» som mange av dem som i dag er over 60 år ønsket å videreføre, har kun i varierende grad blitt tatt imot. På flere av de nevnte områdene, kampsaker som har kjennetegnet store deler av norsk kristenhet, er det overraskende vanskelig å få øye på opplagte arvtakere.

I løpet av de siste årene har jeg kjent på en voksende fornemmelse av at det må ha skjedd noe med frimodigheten underveis. Kostnaden ved å fremme kontroversielle standpunkter oppleves som så høy at mange vegrer seg. I min generasjon er mange lite innstilt på å gjenoppleve forrige generasjons splittelser og konflikter. Og vi vil helst ikke være i for sterk utakt med vår egen samtid. Derfor velger vi heller å ta litt lettere på de typiske stridsspørsmålene.

I løpet av de siste tiårene har samfunnet endret seg såpass raskt at det nok kan være vanskeligere enn før å knytte generasjonene sammen. Men det gjør ikke utfordringene mindre. Snarere tvert imot. I min generasjon er den generelle bibelkunnskapen på et lavere nivå enn på lenge. Når presset fra storsamfunnet samtidig er styrket og kirkens stilling svekket, sier det seg selv at det skal mer til for å stå opp for tradisjonelle synspunkter i spørsmål om kvinnelige prester eller om ekteskap og seksualitet.

Til dels tror jeg flere i min generasjon kjenner aversjon mot ferdigtygde svar og skjematiske fortolkninger. Tilgangen til nyanserende og noen ganger avvikende kunnskap er så stor at utilbørlige forenklinger faller fort gjennom. I tillegg har vi antakelig en noe større toleranse for å leve med det uforklarlige. Tilværelsen er ikke uten videre logisk, og alt må ikke gå opp i et skjema for at vi skal kunne forholde oss til det. Men dette må ikke bety det samme som at alt flyter. Da kan veien mellom kristendom og nyreligiøsitet vise seg å være overraskende kort.

Apostelen Paulus formante Timoteus på følgende måte: «Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre» (2. Tim 2:2). Vi ser at her er minst fire ledd involvert, fra Paulus til disiplene av dem Timoteus skulle lære opp. En avgjørende test på kraften i den åndelige arven som blir overlevert, er om den lar seg videreføre til en ny generasjon. I denne løpende overleveringen blir som regel noen sider ved identiteten justert. Det er ikke noe nytt. Men det er på høy tid at de, eller skal vi si vi, som sitter med lederansvar i Kristen-Norge bidrar til en bedre overgang enn den som ligger an til å finne sted. Nå er vår tid.