Frelse og dåp - eller frelse i dåp?

Det var først da jeg opplevde en eksistensiell angst som tok bekjennelsen fra meg at det ble personlig. For hva skjer når den personlige trosbekjennelsen trekkes under beina dine, uten at du får gjort noe med det? Først da forsto jeg at om frelsen er avhengig av min bekjennelse, ja, da er jeg virkelig fortapt, skriver Thomas Erlandsen.

Selve tanken på å fornekte dåpen til de fleste kristne mennesker fra det 3. århundre og frem til det 20. århundre som dåp, ble bare ikke riktig for meg.

Å påstå at omtrent alle kirkefedre og åndelige ledere i omtrent hele kirkens historie og at alle barne- og bestenkingsdøpte i dag ikke er døpt, opplevdes smertefullt.

Da jeg ble oppmerksom på at vi har historiske kilder som sier at oldebarn, og kanskje barnebarn, av de første kristne foretok dåp av barn, med et klart frelsesbudskap tilknyttet dåpen, måtte jeg gjøre noen nye vurderinger av hvordan jeg leste om dåpen i Skriften. (Furguson, Everett 2009: Baptism in the Early Church - History, Theology, and Liturgy in the First.)

Kunne det være at barnebarna og oldebarna sto i kontinuitet med sine forfedres dåpslære og -praksis?

Er det ikke litt rart at det skulle være et så stort brudd, så tett til apostlenes tid, uten at vi kan spore de store konfliktene rundt dette?

Det nye testamentet er skrevet i en misjonssituasjon, og da var det naturlig at voksne mennesker først bekjente sin tro før de lot seg døpe.

Men hva med barna til førstegenerasjons kristne? Hvilken lære skulle hindre de første kristne å døpe sine barn og hvilken lære ville tilsi at dåpen ikke frelser?

Kirkefader Tertullian (160-220 e. Kr.) var riktig nok ikke begeistret for at kristne døpte sine barn, men han gikk aldri til det skritt å avvise barnedåp som en frelsende dåp for barna og familien. (Furguson 2009:348)

Etter hvert ble jeg også gjort bevisst på at den baptistiske dåpen først fikk feste inn mot 1700-tallet, men det var fremdeles en særdeles liten minoritet som bare døpte voksne.

Metodistene gikk bort fra å tale om dåpen som frelsende, men fortsatte å døpe barn. Først på slutten av 1800-tallet og inn mot det 20. århundre vokste det frem læresetninger som eksplisitt fornektet barnedåp som gyldig dåp. (Bebbington, David 1989: Evangelicalism in Modern Britain - A History from the 1730s to the 1980s)

Denne bevisstgjøringen fikk meg til å lure på om det var en sammenheng mellom fremveksten av baptistisk og metodistisk dåpsteologi og det stadig fremvoksende moderne menneskesyn og verdensbilde.

Hvorfor hadde dåpen som frelsende sakrament stort sett fremstått som uproblematisk fra minst år 200 til 1700-tallet? Hvorfor vokser det frem en skepsis til dette sakramentet samtidig med fremveksten av det moderne verdensbildet og menneskesynet?

De siste 300 årene har det pågått en nærmest revolusjonerende omkalfatring i måten individet orienterer seg i verden. Det har pågått en individualiseringsprosess hvor mennesket har vendt seg bort fra fellesskapet, tradisjoner og den ytre verden og inn mot sin indre fornuft og sitt indre følelsesliv.

Dermed er det blitt viktig at individet finner ut av ting selv og ikke lener seg på fellesskapets tradisjoner. Naturen ble avmystifisert og mekanisert, noe som har gjort at mennesket ikke lenger søker Gud i naturen, men i sine indre åndelige kilder.

En pågående teologisk dreining har foregått hvor Gud åpenbarer seg stadig mindre i den synlige naturen, men stadig mer i vårt indre og usynlige liv. (Taylor, Charles 1989: Sources of the self - The making of modern Identity)

I Det gamle testamentet ble åtte dager gamle guttebarn omskåret som tegn på deres tilhørighet til den israelske menighet. Barna fikk tilhørighet til fellesskapet i kraft av sine forferdes tilhørighet, ikke i kraft av sin egen overbevisning. Det var også en kroppslig handling.

Man trodde faktisk at selve omskjærelsen gjorde guttebarna delaktige i Guds paktsfolk. Det var ikke et symbol, men en konkret handling som avgjorde om en kunne kalles Guds barn eller ikke. (1. Mos 17,10-14) Det er i denne kontekst evangeliet blir forkynt.

Da Jesus sa at ingen kunne komme inn i Guds rike uten å bli født på ny av vann og ånd, mente han mest sannsynlig fysisk vann. (Joh 3,5)

Da Peter sa at dåpen frelser oss, slik arken frelste Noah, så mente han sannsynligvis at dåpen frelser like fysisk som arken var fysisk for Noah. (1.Pet 3,21)

Da Paulus sa at Jesus renser sin kirke i vannbadet, at vi i dåpen ble begravet med Jesus og at dåpen er den nye omskjærelsen på hjertet, så mente han mest sannsynlig et konkret vannbad og en fysisk omskjærelse, slik det også var for jødene. (Ef 5,25; Kol 2,11-12)

Når vi kjenner til konteksten og vet at omskjærelsen skjedde på åtte dager gamle gutter, opplever jeg det uproblematisk å anta at det også ble døpt barn da Kornelius og fangevokteren ble døpt med hele sitt hus. Hvis vi tross alt velger en symbolsk tolkning av disse skriftstedene, sett i lys av det verdensbildet som rådet på den tiden, grenser vi ikke da opp mot ikke å ta på alvor den kulturen Jesus, Paulus og Peter talte i?

Jeg stiller meg spørrende til hvorfor vi vil hevde at Bibelens tale om dåp ikke er knyttet til løfte om frelse.

Det er ikke vanskelig å forstå problemene med dåp av barn i en folkekirkelig sammenheng der trosoppfølging uteblir, en annen ting er å benekte at dåpen er en integrert del av det å bli født på ny.

Kan det hende at en slik posisjon har inntatt et individualistisk og avmystifisert moderne virkelighetsbilde, og trekker dette ubevisst inn i sin bibelfortolkning?

Mange er forvirret når det gjelder begrepet «tro». La meg karikere litt.

En posisjon taler om troen som en gave som blir virkekraftig idet individet blir overbevist i sitt indre om korset, oppstandelsen og det evige liv, for deretter å bekjenne denne overbevisningen. Troen er subjektivt ervervet.

En annen posisjon sier at troen er en gave som blir virkekraftig idet Gud gir troen i dåpen. Troen er objektiv forært.

Disse to karikerte posisjonene er i virkeligheten ikke så stilistisk, men skjelningen kan være nyttig å bemerke seg. Kanskje vi kan unngå noen misforståelser.

Kort oppsummert lar pinsevenner seg døpe fordi de på forhånd har kommet til tro og bekjent, mens lutheranere tror og bekjenner fordi de er døpt.

Alt handler uansett om at Gud frelser, bare at pinsevenner regner den personlige tro og bekjennelse som det primære, mens lutheranere regner dåpen som det primære.

Likt for oss alle er at det kristne livet skal leves i dåpens tegn: Vi er døde fra oss selv med Kristus og oppstått til å leve et liv i daglig omvendelse i Kristi oppstandelseskraft, som er gitt oss ved Den hellige ånd. Det er en pakt som renser vår samvittighet.

Det var ikke denne refleksjonen alene som fikk meg til skifte dåpssyn. Det var først da jeg opplevde en eksistensiell angst som tok bekjennelsen fra meg at det ble personlig.

For hva skjer når den personlige trosbekjennelsen trekkes under beina dine, uten at du får gjort noe med det? Først da forsto jeg at om frelsen er avhengig av min bekjennelse, ja, da er jeg virkelig fortapt.

Først da måtte jeg finne et frelsesgrunnlag som ikke var avhengig av min egen tro og bekjennelse. Først da ble dåpen en personlig erfaring av at Gud kunne være trofast, der jeg er troløs.

Bare Guds frelsende trosgave gitt meg i dåpen kunne gi meg tryggheten tilbake.

Likevel vil jeg påstå at det finnes noen teologiske gråsoner.

Det hender stadig at det vi mener er teologisk korrekt, viser seg å være ubarmhjertig. I møte med slike gråsoner vil jeg tørre å slippe taket og legge saken i Guds hender. I dette tilfellet innebærer det at jeg aldri i livet kan forkynne at et spedbarn som ikke er døpt eller at en bekjennende voksen som ennå ikke har rukket å la seg døpe, vil gå fortapt.

Så langt jeg vet, har heller aldri offisiell luthersk teologi eksplisitt slått fast en slik lære. Likevel vil jeg forkynne frelse i dåpen, fordi det gir en så dyptpløyende frelsesvisshet som overgår en som er basert på subjektiv tro og bekjennelse.

Det finnes også randsoner i læren om troendes dåp.

Jeg tenker på mennesker med psykisk utviklingshemning som aldri kan ha en egen tro og bekjennelse.

Jeg tenker på de med sterk grad av demens som fort kan regnes som allerede fortapte, hvis de ikke fikk tatt et personlig standpunkt før de mistet dømmekraften.

Jeg tenker på store deler verden som må bruke bestenkingsdåp for å redde liv og helse på grunn av livstruende vannmangel.

Mest alvorlig blir det når vi blir litt overivrige i vår dåpslære og tenderer mot å trampe på våre trossøskens frelsesvisshet. Det siste gjelder for oss alle i denne debatten.

Vi må alle vokte oss fra å gå inn i fariseernes rigide teologiske korrekthet. Den som kolliderte med Jesu måte å, ja, sette den korrekte lære høyt, men lot korrektenheten vike der den forbrøt seg mot menneskets integritet, helse, trygghet og verdighet. La oss derfor, uansett hvor vi står teologisk, sette barmhjertighet og kjærligheten først i våre søskenrelasjoner!