Kommunene og friskoler
Vi kan vanskelig se at påstått hensyn til kommuneøkonomi kan gå foran retten til å sikre undervisning på det livsynsgrunnlaget som foreldre ønsker.
Regjeringen foreslo at minimumsstørrelsen for private skoler skulle løftes fra 15 til 30 elever. I løpet av høringsrunden vendte mange, blant annet KrF og Frp, tommelen ned for dette forslaget og det legges nå opp til å videreføre grensen på 15 elever.
KS liker ikke denne retretten, og mener det er et problem at dagens friskolelov brukes til å omgå det de kaller lokaldemokratiske beslutninger. «Det er åpenbart at mange av de små skolene ikke er etablert på grunn av et ønske om alternativ pedagogikk eller livssyn, men fordi mange er uenige i strukturendringer» sier Kommunenes Sentralforbund (KS).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Friskoleorganisasjonene mener at grensen burde fjernes helt slik det var før 2007. Det er sikkert riktig at det i noen tilfelle har blitt startet private skoler bokstavelig talt i rommet etter de offentlige. Det må være tillatt, og vi mener at friheten til å kunne starte private skoler er et langt viktigere element i en lokaldemokratisk kontekst enn kommunal rett til overstyring.
Når lokale politikere bryter inn i dagliglivet, er det naturlig at mange ser på alternative muligheter. I Kristne Friskolers Forbund (KFF) merker vi oss imidlertid at i KS indirekte respekterer alternativt livssyn som en legal grunn for etablering av friskoler.
Regjeringen har imidlertid opprettholdt et annet forslag som skal kunne gi kommunene betydelig sterkere kontroll over etablering av friskoler også de som baseres på livssyn. Dette uttrykkes i ny lov med følgende formulering: «Ein skole skal ikkje få godkjenning dersom etableringa vil medføre negative konsekvensar for det offentlege skoletilbodet…»
Ved forrige friskolerunde i Stortinget (2007) sa flertallet blant annet følgende om dette: «Flertallet mener at et nei til en søknad ikke kan begrunnes med budsjettsituasjonen.» Regjeringen, som var en del av dette flertallet i 2007, argumenterer nå med motsatt fortegn ved å vise til at friskoler må stoppes når det kan medføre økonomiske ulemper for vertskommune eller fylke.
Kommuner og fylkeskommuner har både plikt og rett til å planlegge skolestrukturen i sine områder og har et ansvar for å gi tilbud til alle. Det er forståelig at i en slik sammenheng hvor geografi og størrelse på elevkull er viktige parametere, blir friskoler ofte en forstyrrende faktor og kan oppfattes som begrensende for smarte strukturtiltak.
Vi frykter at denne lovendringen vil føre til at kommunale økonomiske betraktninger i større grad vil stoppe søknader om etableringer og utvidelser av friskoler. Regjeringen mener imidlertid at dette bare handler om å tydeliggjøre gjeldende praksis i lovverket.
At regjeringen på denne måten deler ut trumfkort til kommunene, er etter vår oppfatning ikke i samsvar med tidligere uttalelser fra de samme partiene. Det er heller ikke i samsvar med de rettigheter som ifølge menneskerettighetsloven gjelder for etablering av livssynsskoler. Dette framgår tydelig av den internasjonale konvensjonen om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter, artikkel 13.3.
KFF vil oppfordre Stortinget til å samstemme lovforslaget med de rettighetene som det samme Storting har bestemt skal gå foran norsk lov. Vi kan vanskelig se at påstått hensyn til kommuneøkonomi kan gå foran retten til å sikre undervisning på det livsynsgrunnlaget som foreldre ønsker.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Departementet vrir seg unna dette argumentet med å si at organisasjoner og menigheter ikke har rettigheter etter menneskerettighetene. KFF mener at det er barn og foreldres valg som teller, og at det er både tillatt og naturlig å organisere virksomhet under en organisasjon. Dette er sentralt for KFF og burde også være det for lovmakerne.
