Til utfordring og irritasjon

I løpet av det siste tiåret har Peter Halldorf blitt en stadig mer innflytelsesrik forkynner også her i landet. På en fascinerende måte klarer han å være sterkt opptatt av kirkens historiske arv og samtidig ha bedre kontakt med viktige trekk i samtiden enn mange andre forkynnere.

I forrige uke var han på lanseringsturne i Norge med boken «De fulgte Jesus. Beretninger for daglig lesning». Sammen med teologsønnen Joel har han samlet 366 vitnesbyrd fra mennesker som kan inspirere til etterfølgelse av Jesus Kristus (se egen sak). For Halldorf er det helt naturlig å vise til både apostler, kirkefedre, paver, reformatorer og pinseforkynnere fra vår egsen tid. Med sin milde og lite polemiske fremtoning fremstår Halldorf alt annet enn truende. Men med sin sterke overbevisning er han likevel nærmest insisterende når det gjelder kirkens behov for å ivareta sin åndelige vitalitet samtidig som den suger mer næring fra sine egne røtter.

LES: – Det finnes ingen bevis for den kristne tro

Ved lunsjtider onsdag hørte jeg Halldorf snakke til noe over hundre mennesker i Johanneskirken i Bergen. Det enkleste og kanskje vanskeligste som slo meg, var verken kontroversielt eller spesielt nyskapende i kirkelig sammenheng. Han omtalte kirken som det eneste fellesskapet man ikke kan dø ut av. Halldorf legger til grunn at ingen ting på jorden egentlig kan skade en troende som er på vei mot det evige livet sammen med Herren. Ingen kirkeleder kan protestere mot noe slikt. Men denne orienteringsrammen er slett ikke alltid fremtredende i forkynnelsen i vår tid. Vi har som regel nok med å konsentrere oss om det umiddelbare, og virker ikke spesielt opptatt av evigheten. Her ligger også det som kanskje er Halldorfs viktigste bidrag til kristenheten. Ikke først og fremst hvilket teologisk standpunkt han har i aktuelle stridsspørsmål, men en gjentatt betoning av kirkens åndelige karakter, og en dyp forankring i det kristne evangeliet.

Men Halldorf kan også være et irritasjonsmoment. For han passer ikke helt inn i noe skjema. Blant dem som velger å forlate protestantismen til fordel for en av de tradisjonelle kirkene kan Halldorf oppleves irriterende fordi han etter deres mening ikke tar konsekvensene av sine egne premisser og tar skrittet fullt ut. For Halldorf har ikke signalisert noen planer om å konvertere. På den annen side er han knapt noen vanlig pinsevenn. Og når han nærmest kler seg som en munk, vil bare fremtoningen alene gi pinsevennene helt andre assosiasjoner enn dem de vanligvis forbinder med pinseforkynnere. Halldorfs understrekning av rikdommene i kirkens historie representerer en tydelig kontrast til den sterke orienteringen mot samtidsanalyse og tidsriktige trosuttrykk som har blitt stadig mer fremtredende i flere deler av kristenheten i vår tid.

17. mars i fjor, bare en drøy uke etter at Ulf Ekmans konversjon til Den romersk-katolske kirke ble kjent, hadde Halldorf en lengre artikkel på trykk her i Dagen. Den hadde tittelen «På vei mot en evangelisk katolisitet?» Tittelen oppsummerer med få ord noe av kjernen i Peter Halldorfs program.

Han spør på den ene siden hvordan vi som tilhører de evangeliske kirkene, her forstått som de lutherske kirkene og frikirkene, kan «berikes av hele kirkens rike trosskatt samtidig som den evangeliske arven tjener kirkens enhet». Samtidig påpeker han at «katolisitet» i denne sammenhengen er ment å skulle bety «universalitet», ikke romersk-katolsk. For, og dette er en viktig påpekning: «Katolsk er motstykket til provinsiell og enda mer til sekterisk.» Her er vi ved den delen av Halldorfs utfordring som kanskje er vanskeligst å forholde seg til både for lavkirkelige lutheranere og for frikirkelige kristne. For Halldorf påpeker implisitt mangler i sin egen sammenheng som selvbevisste lavkirkelige eller frikirkelige ikke uten videre vil innrømme. Samtidig viser Halldorf en annen vei enn den Ulf Ekman valgte: «Veien til enhet går ikke gjennom at vi konverterer til hverandres kirker – om enn det kan være enkeltmenneskers personlige kall – enda mindre gjennom at den ene legger den andre under seg», skrev han i kronikken sin i mars i fjor.

Peter Halldorfs ståsted er naturlig nok påvirket av hans egen vandring, og av hans egen bakgrunn som pinsepastor. Han står ikke frem med forslag til noen ny kirkestruktur, og har ikke noen aktiv agenda i retning av på oppfordre lutheranere til å bli pinsevenner, eller til å bli ortodokse for den del. Han snakker lite om samlivsetikk, selv om det ikke er noen grunn til å tvile på at han selv står for en klassisk eller konservativ holdning på dette området. I det hele tatt er ikke Peter Halldorfs rolle å vise vei i alle tidens stridstema. Der må vi se til andre. Men Halldorf har en ganske enestående rolle som vekkerrøst inn i vår tids kristenhet, både i folkekirken, lavkirkeligheten og frikirkeligheten.