Kombiner det spontane og det liturgiske

Vår tid trenger kristne som ved Åndens ild har blitt tent av en smittende Jesus-begeistring, som helhjertet etterfølger ham og trofast holder seg til den tro vi én gang for alle har fått overlevert. Leves dette ut i en kirke med et tydelig lederskap og en gudstjenestefeiring forankret i den første kirken, sikres samtidig både stabilitet og holdbarhet.

Det er møtet med to grupper kristne som har ledet meg til disse tankene. Den ene er Kåre Hegles engasjerte beskrivelse av Ung Visjon på 1970-tallet, Da det brant i Rosenes by. Disse ungdommenes Jesus-begeistring utfordrer oss også i dag og aktualiserer Brorsons gamle salme: Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?

Mens Jesus-vekkelsen i Molde dyrket fram frie og spontane uttrykksmåter, levde den andre gruppen ut sin Jesus-iver innenfor en organisert og liturgisk kirke. Her tenker jeg på alle de kvinner og menn jeg har blitt kjent med fra kirkens første århundrer. Jeg blir visst aldri lei av å lese om disse modige kristne som var villige til å ofre både anseelse og rikdom – ja, til og med sitt eget liv – fordi de satte alt inn på å være helhjertede Jesus-etterfølgere.