| Debatt
Kneet tilhører Gud alene
FASTETID: Gud avviser en faste som bare er ytre markering: et bøyd hode, sekk og aske, fromt uttrykk – mens livet ellers fortsetter i urett, skriver Leif Gunnar Opheim.
Adobe Stock
Enstad setter ord på noe sant når han viser at forsakelse kan bli tom hvis den ikke fører til noe godt. Pollestad treffer også når han skriver at livet blir enklere når vi vet hvor vi skal bøye kne. Dermed kan spørsmålet om faste løftes høyere: Hva kaller Gud selv faste – og hvem bøyer vi oss egentlig for?
Innlegget om fastetid og anger berører en reell erfaring: Ytre forsakelse gjør ikke nødvendigvis et menneske sant, mildt eller rett. Samtidig peker Pollestads formulering om kneet på noe enda dypere, nemlig tilbedelse og underordning. Kneet i tilbedelse tilhører Gud alene. Slik ser vi at faste ikke først prøves på kultur, tradisjon eller personlig opplevelse, men på Guds ord. Og der taler Skriften klart: Fasten Gud vil ha, er mer enn å avstå fra noe i en periode.
I vår kultur blir faste ofte forstått som å gi opp noe for en stund. Men hvis vi stanser der, blir fasten lett et prosjekt rundt oss selv: min viljestyrke, min renselse, min opplevelse.
