Klimahåp
Snakker kirkefolk for lettvint om håp i klimakrisen? «Det viktigste vi som kirker kan bidra med er håp.» Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg selv har sagt dette eller hørt andre si det.
Kirken må oppmuntre og gi våre barn og barnebarn framtidshåp. Noen ganger blir ordene svulstige, og vi kan si slikt som at fordi Kristus overvant dødskreftene, lever vi i oppstandelsens kraft. Derfor kan vi håndtere klimakrisen. Vi lever i håpet.
Jeg tror fortsatt på dette. Men jeg har merket meg de flakkende blikkene når kirkefolk diskuterer klimakrisen og konkluderer med at det er håp. Som om vi og kloden enten overlever (og det går bra) – eller alt ødelegges. Realiteten er at kloden vil overleve, menneskene også. Men verden vil forandre seg.
Derfor må vi snakke mer om hvordan vi kan håndtere klimaendringene og mindre om hvorvidt krisen ender i håp eller kaos. Både håp- og kaostankegangene passiviserer, for de er umulige å forstå og forholde seg til.
