Kirkens finansieringsmodell må endres

Det finnes to måter for staten å forholde seg til religiøse livssynssamfunn på: enten finansiere dem eller la dem finansiere seg selv.

Den norske kirke blir finansiert av staten over stats- og kommunebudsjettene. Kirker pusses opp av fattige norske kommuner, og prester lønnes av staten.

Kirken koster rundt 4 milliarder kroner i offentlige bevilgninger, hvorav staten betaler 1,6 milliarder og kommunene 2,6 milliarder. I tillegg støtter staten andre tros- og livssynssamfunn med 230 millioner, samt kommunale tilskudd som det ikke foreligger noen god oversikt over.

I statsbudsjettet av 2015 fikk Den norske kirke en bevilgning på 81,5 millioner kroner, hvorav 76 millioner var øremerket kirkevalget i 2016. Hvilke andre religioner eller konfesjoner ville fått en slik sum til å avholde et religiøst eller organisatorisk arrangement?

Kirkevalget faller samtidig med kommune- og fylkesvalget, noe som binder stat og kirke sammen på en uheldig måte. Bevilgningene til kirken går opp mens medlemstallet går ned. Den rike staten betaler faktisk mindre enn fattige kommuner for å finansiere kirken. Hvor er logikken i det?

I 2013 la Livssynsutvalget frem en utredning om forholdet mellom stat og religion og finansiering av religiøs virksomhet. Her kan man lese at finansiering av trossamfunn ikke var tema i kirkeforliket fra 2008.

Det var avgjort på forhånd. Mindretallet mente at det burde det ha vært. Tove Strand, som sammen med Andreas Hompland utgjorde en del av mindretallet, uttalte: «Vi mener at staten skal skille aktivt mellom religion og politikk. Den enkeltes tro og livssyn er i hovedsak et personlig anliggende, og staten skal hverken diskriminere eller favorisere livssyn gjennom lover og ordninger.»

Jeg mener at religiøs virksomhet ikke er et statlig, kommunalt eller kollektivt anliggende, men en personlig og individuell sak. De særprivilegier som kirken har, selv etter skillet mellom kirke og stat i 2012, innebærer en særbehandling av kirken.

Den norske kirke har mange medlemmer på papiret, men de har svært få aktive medlemmer og kirkegjengere. Går man i en vanlig søndagsgudstjeneste, treffer man kanskje noen eldre damer på første rad. På høytider, som jul og påske, og ved spesielle anledninger som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser, kan det være en del folk i kirkene. Men det utgjør bare et mindretall av årets 365 dager.

Årsaken til at kirken her i Norge har så mange medlemmer, ifølge SSB 3 799 366 – 72,9 % – av Norges befolkning i 2015, er todelt: Gjennom dåpen blir man medlem. Dette er det eneste medlemskravet.

Da en del fremdeles velger å døpe barnet sitt, nok mer av vane og tradisjon enn av en dyp religiøs overbevisning, blir mange barn innmeldt . I tillegg er det slik her i Norge, ulikt Sverige og Danmark, at hvis man ikke er medlem av noe kirkesamfunn og ikke døper barnet sitt, blir barnet likevel innmeldt i Den norske kirke som tilhørig.

Innmelding i et tros og livssynssamfunn bør ikke skje automatisk, men frivillig. Tidligere var det vanskelig å melde seg ut. Man måtte selv møte opp på menighetshuset og skrive under på utmeldingspapirer. Den norske kirke har nå endelig ordnet en digital løsning for utmelding, og det er på høy tid.

I Sverge og Danmark kan folk se på selvangivelsene sine hvor mye de betaler til det livs- eller trossamfunnet som de er medlem av. Dette er ikke mulig i Norge. Ikke-troende kan stå registrert som medlemmer, og dermed betale en slags «skjult» kirkeskatt ingen vet størrelsen på, selv om de knapt har vært i kirken, bortsett fra i eget bryllup eller begravelse.

Magasinet Strek har regnet ut hva hvert medlem må betale hvis folkekirken skal bli helt skilt fra staten, og staten kutter all økonomisk støtte. Kirken må da samle inn 4,6 milliarder årlig, enten i form av medlemsavgift, kollekt eller fra andre gaver. Nå får den inn 300 millioner på denne måten. Det kan være tøft for kirken å få samlet inn ytterligere 4,3 milliarder. Samtidig er det en helt logisk konsekvens av at kirke og stat skiller lag.

En undersøkelse gjennomført av Respons viser at en tredel (33 %) av kirkens medlemmer ikke vil betale for medlemskapet, og at bare snaut halvparten (45 %) vil betale inntil 1000 kroner i årlig medlemsavgift. Tros- og livssyns-organisasjoner får i dag rundt 900 kroner per medlem fra stat og kommune.

Hvis kirken måtte innføre en medlemsavgift, kan den miste kanskje halvparten av sine medlemmer, ifølge Respons. Dette har den svenske kirken opplevd, og det skremmer nok den norske. Samtidig er dette en logisk konsekvens av at et mindretall av kirkens medlemmer er troende. De passive ikke-troende blir støttemedlemmer til kirken, medlemmer den gjerne vil beholde, fordi det gir den en større legitimitet, posisjon, autoritet og stemme i samfunnet, noe som igjen kan generere mer statsstøtte.

Vi hører jevnlig i mediene om medlemsjuks i andre trossamfunn. Men Den norske kirke har også hatt mye rot i sine lister. Mange utmeldte har stått oppført og har fått tilsendt valgkort. En del tros- og livssynssamfunn kan ha oppgitt at de har flere medlemmer enn de egentlig har, for å få mer støtte. Dermed må staten bruke betydelige ressurser på politietterforskning og rettsvesen for å stanse dette. Hadde staten kuttet all støtte, ville dette vært løst. Den ensidige og urettferdige religiøse finansieringsmodellen i Norge, gjør kirken til den store vinneren, og alle andre livs- og trossamfunn til de store taperne.

Derfor mener jeg at finansieringssystemet bør endres. Ved å måtte betale medlemsavgift, eller kirkeskatt over skatteseddelen, vil man også måtte ta et mer bevisst valg om man ønsker å være medlem eller ikke. Det kan virke positivt på deltakelsen. Sammenligner vi kirken med andre organisasjoner og klubber, betaler de som velger å være medlem, en avgift. Det gjør man også i Den norske kirke, men denne avgiften er skjult. Den burde bli synlig for hver og en av oss, og valgfri, enten over skatteseddelen, eller i form av individuell medlemsavgift.

Les også: