TOTALSKADET: Fantoft stavkirke ble totalskadet etter en brann pinseaften 1992. Foto: Stark, Gidske/NTB

Kirkebranner, satanisme og kristenhat

30 år etter bølgen med kirkebranner i Norge kan det være grunn til å evaluere hva som ble tenkt og sagt fra kristent hold. Men det er også grunn til å fastholde at åndskamp er noe reelt.

Dagen lanserte i pinsen podkasten «Kirkebrannene». Våre journalister Karl Almedal, Bjørn Olav Hammerstad og Miriam Kirkholm har gjort et grundig arbeid med å fortelle historien om de ni kirkebrannene som rystet Norge i 1992.

For mennesker som opplevde disse dramatiske hendelsene, er det en påminnelse om hvor uvirkelig og dramatisk det hele var. Negative holdninger til kirke og kristendom var selvsagt ikke ukjent den gang heller, men det var likevel sjokkerende at det kunne få slike utslag og i et slikt omfang.

Man trengte ikke være aktiv kirkegjenger for å erfare dette som hensynsløse angrep. Det gjaldt ikke bare på bygninger man var spesielt glad i og hadde særlig respekt for, men selve den kristne tro.

Ildspåsettelsen var ledsaget av sataniske ritualer og skjending av det kristne holder hellig. Det er sånn sett ikke rart at det utløste frykt.

Når man er bekymret og redd, kan man fort miste noen nyanser og forbehold. Den verst tenkelige fortellingen kan virke som den mest sannsynlige.

Fenomenet med «satanismepanikk» var oppstått i USA før kirkebrannene rammet Norge. Det verserte sjokkerende fortellinger om hva som foregikk av grusomheter i regi av satanistiske sekter. Noe av dette ble også videreformidlet i Dagen og Magazinet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I etterpåklokskapens lys er dette en påminnelse om at journalister alltid må være kildekritiske. Noe kan virke for godt til å være sant, heter det. Men noe kan også virke for vondt til å være sant. Uansett har en redaksjon ansvar for å undersøke hva som er fakta og hva som er fiksjon. Viljen til å sjekke ihjel en god historie må alltid være til stede.

Forfatter og tidligere musikkjournalist Didrik Søderlind skrev boken «Lords of Chaos» om det norske svartmetallmiljøet. Han mener det er grunnlag for å si at de norske tungrockerne som ville ta satanismen skikkelig på alvor, fant ideer til fremgangsmåter i våre spalter. Det kan være til ettertanke. Svaret må i alle fall være å drive en best mulig journalistikk.

Samtidig: I et kristent perspektiv er det avgjørende å fastholde at det pågår en åndelig kamp mellom det gode og det onde. Tvert imot er det et sentralt bibelsk anliggende som kristne har tatt høyde for opp gjennom kirkehistorien.

Man kan selvsagt diskutere hvor dogmatisk overbeviste de aggressive rockerne var i sin satanisme. Både holdningene og handlingene kan menneskelig talt ha vært uttrykk for opprørstrang, utenforskap og personlige problemer av forskjellig slag.

Det demoniske er ikke noe som kan settes på formel, og djevelen er ikke avhengig av noen tro hos mennesker. Hans mål er å stjele, myrde og ødelegge, som Jesus lærer oss. I Bibelen understrekes det at han både opptrer som en brølende løve og en lysets engel.

Ingen kristen skal se andre mennesker som demoniske. Alle er skapt i Guds bilde, men vi er også falne skapninger - som i ulik grad og på forskjellige måter har gitt djevelen rom, som Bibelen uttrykker det.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Enten kirkebrannene var motivert av noen genuin satanisk tro eller ikke, er de en brutal påminnelse om hva djevelens gjerninger er. Derfor er de også en sterk tilskyndelse til å søke Guds rike, ta til oss Guds ord og be om å bli fylt av Guds kjærlighet og Guds kraft.

Les også
Nå er det på tide å beklage støtten til kirkebrannene, Sigurd Wongraven