Kirke, vær kirke

La oss fortsatt våge å være en sann kirke i en sekulær og relativistisk verden. En slik kirke trenger vi i dag og helt til Jesus kommer igjen.

Tittelen på mitt innlegg er tatt fra en tidligere debatt for noen år siden om kirken skulle moderniseres i takt med trender i tida eller omBibelen fortsatt skulle være kirkens uforanderlige fundament uansett sekulære trender. Etter atÅpen folkekirke vant flertall under siste kirkevalget har jeg lest meg litt opp om kirkelig debatt i de senere år. Ikke minst om det som har sitt utspring iLausannebevegelsen. Etter min oppfatning finner vi i deres sentrale dokumenter noe av den mest reflekterte teologiske tenkning i den protestantiske kirkefamilien akkurat nå. Det gjelder både innen feltet dogmatikk, kristen sosialetikk og missiologi (se faktaboks).

Nazismen gjorde ulikeforsøk på å utnytte og styreDen norske kirke under okkupasjonen. Men kirken og lederne i de kristne frivillige organisasjonene var våkne og modige. I et hyrdebrev som ble opplest i kirkene i februar 1941, protesterte biskopene mot brudd på menneskerettigheter og kristne grunnverdier. Alle biskopene nedla samlet sine embeter i februar året etter. Kort tid seinere utarbeidet Kristent Samråd erklæringen Kirkens Grunn.

Denne ble opplest under gudstjenesten 1. påskedag, samtidig som 796 av 857 prester meddelte menighetene at de la ned sine embeter. Den Midlertidige Kirkeledelse tok nå over ansvaret for å lede kirken, og protesterte blant annet mot forfølgelsen av jødene. Etter flere arrestasjoner av kirkeledelsen måtte den gå under jorden, og fungerte slik til krigens slutt. Dette var modig gjort under en okkupasjon mens krigen ennå raste. De gjorde et smertefullt og rett valg.

Åpen folkekirke startet en kampanje for at enkjønnede par skulle få gifte seg i Kirken. Etter at valget var over ble det satt frem krav om at det skal utarbeides en felles liturgi for alle typer av ekteskapsinngåelser i Den norske kirke. Dette innebar ikke bare et krav om å få slippe til med enkjønnede ekteskapsinngåelse, men en total ny definering av Bibelens forståelse avekteskapet.

Dette viser en mangel på respekt for dem som oppfatter dette som vranglære og dermed kirkesplittende som virker sårende. Det er ikke bare umodne akademikere som oppfatter Bibelens lære om ekteskapet som bindende for alle tider.

Jeg har studert ved Yale, og min hovedmentor der, professor Richard Niebuhr, kom aldri med en nedlatende replikk om mitt evangelikale teologiske grunnsyn. Åpen folkekirkes årsmøte for litt siden avklarte at det å gå inn for to parallelle liturgier bare var en taktisk og strategisk nødvendighet underveis (VL 8.2).

Dette er klar tale. Vi står derfor overfor et smertefullt valg. Vi skal være en kirke som er åpen for alle, men med Bibelens lære om ekteskapet som fundament. Dette er ikke et standpunkt som er lett å hevde, men det er det standpunkt som majoriteten av verdens kristne føler seg bundne av. Hvorfor? Fordi Bibelen lærer dette både iGT ogNT. Det er også dette Lausanne III – Cape Town-Erklæringen 1910, Lausanne I 1974 og Lausanne II 1989 lærer og forkynner.

I Norge har vi lover som gjør at personer med homofil og lesbisk legning trygt kan leve ut sine legninger. Det er vi glade for. Men når det gjelder det prinsipielle synet på samlivsformer er Den norske kirke nå som før bundet av det Bibelen lærer om ekteskapet.

I innledningen til boka «Misjon til forandring» oppsummerer de ansvarlige redaktørene av samleverket om Cape Town-erklæringen 2010 slik: «Grunnverdiene kan også formuleres med utgangspunkt i Lausannes kall til hele kirken til å bringe hele evangeliet til hele verden... Det er hele kirkens kall til å evangelisere, ikke bare presteskap og profesjonelle».

Den etiopiskeMekane Yesus-kirken er et mektig eksempel på hvordan kirkens lederskap og lekfolket har tatt sin vitneplikt på alvor. Da vi var misjonærer ved Radio Evangeliets Røst i begynnelsen av 1960-åra var det 20.000 medlemmer i Mekane Yesus-kirken.

I dag bekrefter Agne Norlander at Kirken har mer enn 7,5 millioner medlemmer. Snakk om kirkevekst på om lag femti år. På vel 200 sider gir den svenske forskeren og bibellæreren en gripende skildring av vekkelsen og en nøktern analyse av den totalreligiøse situasjon i dette store landet i Øst-Afrika.Luther Forlag bør vurdere å utgi en oppdatert versjon av denne boka som kom ut i 1998. Norlander er akkurat nå på et kortere opphold iEtiopia som gjesteforeleser ved kirkens teologiske seminar iAddis Abeba.

I debatten om innføring av en ny ekteskapsliturgi har det vært full stillhet om hva slags konsekvenser dette vil få for norsk misjon framover. Om Den norske kirke blir offisielt homoliberal vil det bety at for eksempel Mekane Yesus-kirken vil bryte samarbeidet med Dnk, og tvinge norsk misjon til enten å bryte med Dnk eller bli missiologisk isolert fra evangelikale kirker som opplever vekkelser og vekst av imponerende omfang.

Det smertefulle og vemodige i denne situasjon er åpenbar. Vekkelsesfolket i Nordens folkekirker har vært med å skape denne store lutherske søsterkirken i Etiopia. Den er i tillegg preget av en sunn karismatikk der omsorg for hverandre og bønn for syke og bønn i sin alminnelighet, tilbedelse av Jesus som seierherre og sonoffer, preger hverdag og gudstjenesteliv på en merkbar måte i lokalmiljøet og i nasjonen.

Kirken er også en martyrkirke og lutret i forfølgelse. Denne veldige veksten i kirken krever undervisning og veiledning i et bredt spekter fra småbarnsalderen, til barn og ungdom og undervisning på høyskole og universitetsnivå. Mekane Yesus-kirken ønsker å være med og utvikle et bærekraftig jordbruk, gode sosiale ordninger etc. Til dette trenger de hjelp utenfra i mange år framover.

Trolig vil de takke nei fra medkristne fra Norge som er medlemmer i en homoliberal kirke. Men ikke bare det, vi trenger inspirasjon og fornyelse fra lederne i en av verdens mest dynamiske søsterkirker. Det vil heller ikke bli et naturlig samarbeid mellom Mekane Yesus-kirken og Den norske kirke, de vil komme til å ha ulike oppfatninger hva som er vranglære og om Bibelens plass som den kristne kirkes bindende dokument i alle generasjoner.

La oss fortsatt våge å være en sann kirke i en sekulær og relativistisk verden. En slik kirke trenger vi i dag og helt til Jesus kommer igjen.