Joel Halldorf – pinsevenn med modernistisk profil

I Dagen 26.09. har avisen et lengre intervju med pinsevennen, Joel Halldorf, som i mangt synes å representere den nye modernistiske trenden i pinsebevegelsen. Det er tydelig at han har vansker med å holde fast ved Skriftens lære om ekteskapet som en heteroseksuelt bestemt og eneste gudbestemte ramme om seksuelt samliv.

Hos Halldorf finner man altså ikke den tradisjonelle protestantiske bibelfundamentalisme som gjerne forbindes med lavkirkelig vekkelseskristendom innen eller utenfor Den norske kirke. Hva man da har satt i stedet, blir uklart.

Halldorf gjør gjeldende en mye brukt oppfatning av Skriften/kristendommen. Dens innhold kan gis en slags «geometrisk» karakteristikk: Det må skilles mellom det sentrale, som alle kristne må enes om, og det mer perifere. Og det sentrale er at Jesus er Gud, at Gud er treenig, at menneskene er skapt i Guds bilde, at han elsker menneskene og at Jesus gir sitt liv til forsoning. Men i kirken bør vi kunne gi rom for at mennesker kommer til ulike oppfatninger i andre spørsmål, som til eksempel ekteskap og samliv, mener Halldorf.

Det sentrale for Halldorf er blant annet at Kristus er Gud, og at Gud er en treenig Gud. Disse lærer er blitt utviklet av den gamle kirke ved de kirkelige konsilenes skriftutleggelse og derav følgende læreavgjørelser. Da var ikke hensikten å lete fram det «sentrale», men å sette grenser overfor vranglærere, som blant annet fornektet eller forvansket troen på at Gud ved Sønnen var blitt et sant menneske i Jesus fra Nasaret. Forutsetningen for denne tro var at Gud var en treenig Gud. Konsilenes lære var både økumenisk og katolsk og apostolisk, det vil si, i samsvar med apostlenes vitnesbyrd og lære. Kristus hadde selv innsatt apostlene som autoriteter i og for kirken. Konsilenes utleggelse var et sant og autoritativt uttrykk for deres lære.

Halldorfs tenkesett er helt annerledes enn det vi finner i den kirkelige læretradisjon og i Skriften, der apostlene forkaster ulike vranglærer og syndig livspraksis – også homoseksuelt samliv. Med respekt å melde finner jeg Halldorfs utvalg av det han kaller det «sentrale», som et nokså retusjert utdrag av apostolisk lære. Mye mangler. Hvordan han begrunner utvalget kommer ikke fram. Her er mer taktikk i forhold til det sekulariserte samfunn enn vederheftig hermeneutikk. At menneske er skapt i Guds bilde, som hører med til «det sentrale» for Halldorf, betyr ifølge Skriften og ut fra naturen at det er skapt som mann og kvinne. De to kjønn er relatert til hverandre fundamentalt ved seksuelt samliv, hvis frukt er barnet, slik at foreldrene blir Guds medskapere. Av dette følger den bibelske lære om ekteskapet, en institusjon for heteroseksuelt samliv, innstiftet av Gud, som brytes ned ved utroskap og oppheves og dekonstrueres ved aksept av homofilt samliv.

«Ofte synes det som om vi i kirken er veldig opptatt av hvordan mennesker som ikke tilhører kirken, lever sine samliv», bemerker Halldorf. Det er en påstand som er fremmed for mange lutherske kristne, og fremfor alt for Den katolske kirke. Ifølge apostolisk lære gis det hos alle mennesker en etisk erkjennelse av Guds vilje for menneskelivet (Rom 2,14f.). Denne allmennmenneskelige erkjennelse, som ikke er betinget av tro på evangeliet, ligger til grunn for den naturrett, som er så viktig i den katolske sosiallære. Kristne har et politisk-etisk samfunnsansvar på skapelsesteologisk, naturrettsrettslig grunnlag og med Gud lov som normkilde.

Ifølge Thomas Aquinas er De ti bud det positive uttrykk for naturretten. Som pinsevenn har Halldorf sine røtter i den reformerte tradisjon, som tenker helt annerledes om vårt forhold til samfunnet og den politiske etikk. For Calvins arvtakere er det evangeliet som motiverer og normerer kristnes politiske ansvar, noe som i siste instans fører til at de troende skal styre verden, gjerne i og ved den fromme, troende personlighet.

Grunnen til at Dagen gir en så bred og lett panegyrisk presentasjon av Halldorf må være at han nå skal engasjeres av tenketanken Skaperkraft. «Joel er en av Sveriges mest spennende stemmer og kristne tenkere», uttaler Skaperkraft-leder Filip Rygg, derfor er han også blitt engasjert av Skaperkraft fordi han vil «bidra med viktig innsikt og et utenifra blikk som jeg tror norsk offentlighet trenger».

Jeg kjenner ikke Skaperkraft. Men jeg trodde tenketanken hadde sin basis i det konservative lavkirkelige miljøet i Norge.

Jeg kjenner ikke Skaperkraft. Men jeg trodde tenketanken hadde sin basis i det konservative lavkirkelige miljøet i Norge. Espen Ottosen er oppført som medlem av styret. Der er også andre medlemmer som jeg vanskelig kan tro støtter Halldorfs teologiske syn på seksuelt samliv. Disse synes nok ikke at hans syn på ekteskapet er noe «norsk offentlighet trenger».

I den åndskamp kristne i ulike kirkesamfunn fører for å holde fram det kristne syn på samliv og ekteskap, er det trist at Skaperkraft har posisjonert seg teologisk på denne måten.