Jødehat i FN og Norge
Det er grunn til å spørre hvordan en slik forestilling har kunnet feste seg i den norske befolkingen.
Forholdet mellom FN og Israel er preget av sterk ambivalens. På den ene siden var FN sentral i opprettelsen av den moderne israelske staten. Samtidig har FN vært arena for en fullstendig uproporsjonal og urimelig behandling av Israel etter 1948.
Om man gikk gjennom resolusjoner og vedtak fra FNs ulike organer og ser hvor ofte Israel er omtalt i forhold til andre medlemsland, skulle man tro at Nord-Korea, Iran, Saudi-Arabia og Kina er de rene fredsriker sammenlignet med den jødiske staten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Fordi FN har en broket historie i forhold til Israel, er det ekstra viktig og prisverdig at organisasjonen torsdag gjennomførte en debatt om antisemittisme. Imidlertid er det talende nok at salen bare var halvfull. De av FNs medlemsland som selv står for og praktiserer jødehat, er – ikke så overraskende – heller lite interessert i å lytte til kritikken mot seg selv.
«Forkledd som humanitær omsorg, brukte delegater sist sommer denne talerstolen til antisemittiske uttalelser da de anklaget Israel for å oppføre seg som nazister.» Denne uttalelsen kom Israels FN-ambassadør Ron Prossor med under debatten torsdag. Uttalelsen er både sterk og talende, og sier mye om hvilke utfordringer vi fremdeles står overfor.
Ambassadør Prossor siterte også den kjente israelske forfatteren Amos Oz som har vist til at antisemitter i Europa på 1930-tallet ville sende jøder til Palestina. I dag roper de «jødene ut av Palestina».
Den franske filosofen Bernard-Henri Levy hevdet at «Om så Israel oppførte seg eksemplarisk og ble en nasjon av engler, om de innvilget palestinerne sin egen stat, som de har rett på, ville likevel dette energiske, gamle hatet ikke forduftet.» Det er dette hatet som utgjør kjernen i Midtøsten-konflikten. Det er ingen grunn til å late som om Israel er en fullkommen stat, men det utbredte jødehatet er et mer grunnleggende problem enn Israels politikk.
Når vi tirsdag 27. januar markerer den årlige Holocaust-dagen, er det med sterk forvissning om at jødehatet på ingen måte bare er noe som hører fortiden til.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Her hjemme husker vi blant annet Holocaust-senterets undersøkelse fra 2012 hvor oppunder 40 prosent av de norske respondentene sidestilte Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under 2. verdenskrig. Dette er en uhyrlig og dypt uhistorisk sammenligning.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er grunn til å spørre hvordan en slik forestilling har kunnet feste seg i den norske befolkningen. Debatten i etterkant har ikke båret preg av at våre ledende politikere har tatt alvoret tilstrekkelig innover seg.
Vi har heldigvis få eksempler på voldelige overgrep mot norske jøder i nyere tid. Men de holdningene som åpenbart finnes i befolkningen, er skremmende. Det er også rapportene om at norske jøder ikke våger å bære kipa offentlig. For ikke å snakke om bruken av «jøde» som skjellsord, eller elever som ler når det blir undervist om Holocaust.
Den tysk-jødiske skribenten Kurt Tucholsky skal ha hevdet at «et land er ikke bare hva det gjør, men også hva det tolererer.» Det var sant om Nazi-Tyskland, og det er også sant om alle andre land. Vi kan ikke og skal ikke forby tanker, men vi har et felles ansvar for å stå opp mot jødehat.
