Jo, Pinsebevegelsen er inkonsekvent

I sitt innlegg i Dagen 2. oktober forsøker Magnus G. Nebdal å avvise kritikken min om Pinsebevegelsens dobbeltkommunikasjon. Men påstanden hans om at bevegelsen ikke er inkonsekvent, stemmer ikke. Pinsebevegelsen forholder seg ulikt til ulike teologiske spørsmål – og begrunner det med «bibeltroskap» i det ene tilfellet og med «tolkningsrom» i det andre.

Når det gjelder kvinnelige pastorer, har man med rette løftet fram de frigjørende tekstene og sett Åndens virke i de det gjelder. Her har bevegelsen vist vilje til nyanser. Det samme gjelder gjengifte, der Jesu ord i Luk 16,18 er entydige og strenge, men hvor teologer og pastorer har funnet rom for unntak. 

Nebdal viser selv til at «flere vers som behandler forbudet mot gjengifte virker å gi rom for unntak». Nettopp der ligger inkonsekvensen: Slike unntak står ikke i Bibelen, men bygger på teologisk refleksjon og erfaring. Når han samtidig skriver at de «ikke kan velsigne det Bibelen ikke velsigner». Hva da med kvinnelige pastorer og gjengifte? Bibelen gir ingen entydig velsignelse av disse heller – likevel har man valgt å tolke og åpne for unntak. Hvorfor er det rom for nyanser her, men ikke for skeive?