Jesus sluttet aldri å spørre

Det burde være velkjent at kristne ser Jesus som svaret. Men hva er egentlig spørsmålet?

Tiden mellom jul og faste i kirkeåret blir kalt åpenbaringstiden. Bibeltekstene som er satt opp for søndagene i denne perioden, dreier seg særlig om Jesu identitet. Og fra en kristen synsvinkel er ikke noe spørsmål viktigere. Det er blitt påpekt at debattene og stridighetene i kirkens første århundrer kan oppsummeres i dette ene spørsmålet: Hvem er Jesus Kristus?

Etter hvert ble forståelsen av dette stadig mer utkrystallisert. Jesus er ikke bare et spesielt begavet menneske eller en profet, slik for eksempel islam kom til å tenke da denne religionen kom på banen på 600-tallet. Han er heller ikke Gud som bare tilsynelatende er menneskelig, slik noen retninger hevdet i århundrene før.

Den kristne kirke bekjenner og lærer at Jesus er både Gud og menneske, fullt og helt begge deler. Det går ikke opp verken matematisk eller logisk, men troens dypeste sannheter overgår vår forstand. De er paradokser. De er mysterier.

Klare svar som skal være holdbare i lengden, må ofte vokse fram gjennom en gradvis erkjennelse. Hvis vi blir for snare med å svare for enkelt og kategorisk, viser det seg ikke sjelden at svaret er lite slitesterkt.

Vi tok ikke høyde for nok innvendinger og nye inntrykk. Hvis vi bare omfavnet en påstand som virket overbevisende eller attraktiv der og da, kan det være vi må forkaste den når vi har fått litt flere faktorer å ta hensyn til.

«Jesus sluttet aldri å spørre», skrev den kristne spaltisten Peter Wehner i New York Times like før jul. Han er fascinert over hvordan Jesus i samtaler med mennesker ofte brukte spørsmål og liknelser.

Wehner viser til boken «Jesus is the Question» av teologen Martin Copenhaver. Forfatteren har beregnet at Jesus var mer enn 40 ganger mer tilbøyelig til å stille et spørsmål som til å svare direkte. Og han var 20 ganger mer tilbøyelig til å svare indirekte som direkte.

«Noen av Jesu spørsmål var retoriske, andre hadde mål om å utfordre eller til og med provosere. Jesus brukte spørsmål for å parere angrep fra religiøse autoriteter som satte feller for ham», påpeker Wehner.

Han har snakket med en rekke kristne tenkere om hvorfor de tror det er slik.

«Argumenter kan styre hva vi mener, men historier former hva vi elsker», fremholder Cherie Harder i The Trinity Forum. Hun viser til at historier fører oss inn i en annen verden, noe som utfordrer eller forstyrrer vår egen.

Kristne trenger å være forberedt på å gi gode svar på hvorfor vi tror og tenker som vi gjør. Men vi trenger også å stille gode spørsmål.

I en tid da skepsisen til tradisjonell kristen tro kan synes å ha blitt allment sterkere i samfunnet, er det verdt å reflektere over dette. Kristne trenger å være forberedt på å gi gode svar på hvorfor vi tror og tenker som vi gjør. Men vi trenger også å stille gode spørsmål til vår egen samtid.

Hvem stoler vi dypest sett på? Hva kan gi oss håp? Hvordan avgjør vi hva som er rett og godt? Hvorfor har land med en kristen kulturarv i så stor grad blitt gode samfunn å leve i?

Og hva er det som gjør at så mange, og stadig flere, mennesker over hele kloden, kommer til tro på Jesus Kristus som veien, sannheten og livet? Alt dette fortjener ettertanke - også fra sekulære Kari og Ola Nordmann.

Til syvende og sist ber Jesus Kristus også om et svar. Problematisering og grubling kan bli en formålsløs sirkel å bevege seg i. «En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare», sier et gammelt ordtak.

Men både bekjennende kristne og ikke-kristne kan ha godt av å ta inn over seg spørsmålet Jesus en gang stilte disiplene sine: Hvem sier dere at jeg er?