Jesu yppersteprestelige bønn

Jesu siste bønn sammen med disiplene sine er verdt din oppmerksomhet denne påsken.

Påskens dramatikk kan en lese om i hvert av Bibelens evangelier. Som ofte ellers er det Johannesevangeliet som skiller seg ut fra de tre andre, og Jesu siste dager er spesielt rikt gjengitt av Johannes. Faktisk er de siste ti kapitlene av dette evangeliet viet til hendelsene rundt påsken og tiden etterpå.

Mye av det som trekkes fram er ikke gjengitt i noen av de andre evangeliene. Her får vi lese om at Jesus vasker disiplenes føtter (kap. 13), vi får høre at Jesus er veien, sannheten og livet (kap. 14), vi får utdypende kjennskap til Den Hellige Ånd som talsmannen og løftet om at Faderen skal sende talsmannen i Jesu navn (kap. 14-16), vi får høre lignelsen om det sanne vintre (kap. 15), og vi får ta del i Jesu mektige bønn sammen med disiplene (kap. 17). Denne bønnen har berørt meg dypt den siste tiden, og jeg vil så gjerne dele videre det jeg er blitt truffet av.

Alt i disse kapitlene skjer på skjærtorsdag, eller natt til langfredag. Det er altså den siste tiden Jesus har sammen med sine før han blir tatt til fange. Det er nå han får sagt det siste han har på hjertet. Han vet hva som snart skal skje, og har nå noen uforstyrrede timer sammen med de nærmeste før han må bære sitt kors opp til Golgata. Det gir en annen dimensjon til teksten når en har dette som bakteppe. Alt Jesus sier her er vel overveid – og viktig. Etter at Jesus har fortalt dem om denne verdens trengsler, og om at de snart spres hver til sitt og lar Jesus bli igjen alene, løfter han blikket mot himmelen og ber til sin Far. Disiplene hørte hans bønn, og lyttet nok inderlig.

Denne bønnen er siden de tidlige kirkefedrenes tid blitt kalt for Jesu yppersteprestelige bønn, og fyller alle de 26 versene i dette kapitlet. Den er naturlig delt i tre deler; en hvor Jesus ber for seg selv, en hvor han ber for sine disipler, og en hvor han ber for kirken. Hele denne bønnen er enestående, men det er den siste delen, ifra vers 20-26, jeg nå vil berøre. Jesus ber her for kirkens enhet. Hans bønn er så kraftfull og lidenskapelig at hvert ord treffer oss med minst like stor tyngde nesten to tusen år senere. Lev deg inn i disse ordene, og se for deg Jesus med blikket rettet mot himmelen:

Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg (v. 21-23, NB78/85).

Jeg blir sorgfull når jeg ser på kirkens splittelse i verden, og når jeg samtidig leser Jesu siste bønn sammen med disiplene. Vi har kranglet om så mye, og gjør det fortsatt. Versene over stikker i meg. Har jeg med mine ord bidratt til splittelse? Jeg er sikker på at jeg har snakket nedsettende om andre kirker. Ikke høylytt, men mer lavmælt til folk jeg kjenner. Planter jeg ikke da tanker i andre som slett ikke er til oppbyggelse? La oss elske vår nestes kirke! La oss tale godt om dem, be for hverandre og ønske hverandre vel.

Noen av splittelsene oppigjennom har helt sikkert vært nødvendige for å ta avstand fra vranglære. All splittelse er av det onde, men det er ikke primært den typen splittelse jeg tenker på her. Jeg tenker på alle de kirkesamfunnene vi har i Norge som det nesten er umulig å se forskjellen på. Hvorfor går vi ikke sammen? Hvorfor samler vi ikke kreftene i bygd og by, og vinner vårt land for Kristus?

Jeg er oppvokst i Den norske kirke, og har i mange år vært aktiv i Normisjon. Der har jeg det godt. Jeg er fremdeles medlem i Den norske kirke, selv om de har distansert seg fra hva kirken alltid har ment om ekteskapet. Jeg finner her oppmuntring i Peter Halldorfs ord om ikke å forlate sin mor hvis hennes helse er dårlig, og jeg er derfor medlem enn så lenge. Men, en kirkesplittende sprengkraft er det så visst i Den norske kirkes vedtak. La oss da istedenfor å bryte ut i hver organisasjon og starte nye trossamfunn, heller snu den beklagelige utviklingen i Den norske kirke til noe godt.

Da Jarle Skullerud, synodeformann for Frikirken, november i fjor gikk ut og sa at han var villig til å legge ned Frikirken for noe større, tenkte jeg at det er et slikt lederskap vi trenger. Normisjon, NLM og Indremisjonsforbundet hang seg på og støttet opp om signalene. Lederskap som ser lengre, og er villig til å sette sin egen historie og tradisjon til side for noe større og samlende er det vi trenger.

Det vil helt klart være smertefullt for medlemmer av Normisjon, NLM, Indremisjonsforbundet, NMS, Misjonskirken, DELK, Frikirken og alle andre jeg ikke kommer på nå, å se sine organisasjoner nedlagt for noe annet, hvis det er den måten det blir gjort på. Men la oss likevel styre i retning av en stor, sterk og slagkraftig frikirke i Norge, som forener alle lutherske organisasjoner og trossamfunn. Venter vi for lenge vil kanskje de nye trossamfunnene feste seg, og skillelinjene blir tydeligere. Det er ikke sikkert det er lettere å forene oss når årene i ensomhet etter hvert er blitt mange.

Hvilke gode teologiske grunner er det til å holde oss hver for oss?

Lar vi her historie og tradisjon spille en større rolle enn hva som er klokt?

La oss motvirke splittelsen, som i mine øyne er den protestantiske kirkes store sykdom.

Jeg bor i Tromsø, en vakker by med mange menigheter. Felles for dem alle er at de er små. Det er ikke mange jeg vet om som samler mer enn 50 til gudstjeneste. Hver menighet strever etter å ha sine pastorer og ledere, sitt lovsangsarbeid, sin søndagsskole, sitt ungdomsarbeid og sine egne bygg. Det er fryktelig ressurskrevende, både menneskelig og økonomisk. Lignende situasjoner finnes sikkert i flere norske byer. Er evangeliet mer tjent med enda en ny menighet i en by, eller er det mer tjent med å samle kreftene om det som allerede finnes der? T enk om vi kunne forent kreftene, og drevet større. Visst kan det være form og uttrykk hos hverandre som vi ikke umiddelbart tiltrekkes av. Men la oss på tross av dette nærmes hverandre. La oss som Jesus løfte blikket, og se større på det. La oss be sammen med vår Herre, om å være ett, slik at verden skal skjønne at Gud har sendt sin sønn til soning for våre synder. Dette er så uendelig mye større enn antall orgelpiper, desibel, røykmaskiner og lyskastere. La oss se forbi dette, og nærme oss hverandre. Vi må være åpne for det vakre som finnes i hverandres tradisjoner.

Jeg har i teksten min fokusert mest på kirkesamfunnene jeg står nærmest, men det jeg skriver om gjelder alle oss som er kristne. La oss alltid be for våre ledere, om Den Hellige Ånds ledelse i møte med kirkens enhet. La oss be for Den norske kirke, og for dem som er aktive der. Og la oss be for det som er i emning av samtaler på luthersk side i Norge.

Jeg drømmer om den dagen vi alle kan si at vi skal i kirken på søndag, og det vil være helt overflødig å stille spørsmålet: hvilken da? For da finnes det bare én kirke vi alle går i.