«Jeg mener» – kristen retoriske tilpasning i en sekulær offentlighet

I vår tid preges samfunnsdebatten av en grunnleggende forventning: Den som vil bli hørt, må begrunne sine standpunkter med referanse til rasjonalitet, erfaring eller personlige verdier – ikke til religion. Dette har fått mange kristne til å formulere sine teologisk forankrede overbevisninger i personlig språkdrakt. Utsagn som «jeg mener at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne», eller «jeg mener det bare finnes to kjønn», fremstår som individuelle synspunkt. Men i realiteten er de ofte uttrykk for lojalitet til det vedkommende oppfatter som Guds objektive vilje. Spørsmålet er hvorfor man sier «jeg mener», når man egentlig forsøker å uttrykke Guds ordning.

Teologisk motivasjon i sekulært språk

For mange kristne er deres moralske og etiske synspunkter ikke primært resultatet av personlig overveielse, men av forpliktelse overfor Guds autoritet. Når en kristen sier «jeg mener at abort er galt», er det ofte uttrykk for troen på at Gud har åpenbart dette som en sannhet – ikke bare for den troende selv, men universelt. Likevel velger mange å uttrykke dette i en form som høres subjektiv ut.