«Jeg elsker deg», hørte jeg i glede, til jeg så maskinen som sa det

Når man ikke lenger kan differensiere klart mellom mann og kvinne, eller mellom mennesket og Gud, - kan man da forvente at det blir skjelnet klart mellom maskin og menneske? Derfor er det dessverre ikke så overraskende når Atle Ottesen Søvik skriver i Dagen (3.7.23): «Men kanskje Gud også har lagt ned en mulighet for at maskiner kan gjøre utrolige ting og gjøre oppdrag på vegne av Gud».

Videre kan vi lese i lederen i avisen Dagen: «Den teknologiske utviklingen kan vi ikke flykte fra» (20.6.23). Samtidig uttrykkes et behov for nytenkning, for ganske talende er denne lederens tittel: «Teknologi viser behov for teologi».

Men hvordan kan maskiner egentlig gjøre noe på oppdrag fra Gud, slik Ottesen Søvik påstår? Her tillegger man nok maskiner menneskelige kvaliteter, og besjeler det sjelløse. En maskin har selvfølgelig ikke noe forhold til ordet «oppdrag». Den har for den saks skyld heller ikke noe forhold til ordet «forhold». Mennesker har skapt maskiner. De var i utgangspunktet verktøy. Men nå har vi kommet i den ulykkelige situasjon at det umyndiggjorte, individualiserte og ugudelige mennesket er blitt verktøy for maskinen. Konfrontert med en slik overmakt er det kanskje ikke så rart at man kapitulerer, og ydmykt overfører sine Gudgitte og genuint menneskelige gaver til seierherren, nemlig menneske-ordene.