Biskoper som ikke trøster Israel, men islamister

Ifølge evangelisten Lukas, ble Jesus kalt «Israels trøst» kort tid etter fødselen. En kirke som hver adventstid går til frontalangrep mot den moderne staten Israel trøster nok svært få, bortsett fra islamister, kommunister, nynazister og palestinske nasjonalister som forenes i drømmen om å se Israels fall.

I et nytt opprop sprer biskoper og prester i Den norske kirke en anakronisme som skriver jødenes tilknytning til Israel ut av julehistorien. En serie andre halvsannheter gjør det hele til en stor løgn, noe som burde være en skam for alt folket.

Blant de som har undertegnet oppropet finner vi biskopene Solveig Fiske, Tor B. Jørgensen og Erling Pettersen og Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd.

Forfatterne begynner med å hevde at Betlehem ligger «på den israelskokkuperte Vestbredden». De unnlater å nevne at Betlehem har vært under sivil- og sikkerhetskontroll av de palestinske selvstyremyndigheter helt siden 1995.

Oppropet refererer tilbake til tiden rundt Jesu fødsel og nevner «datidens Palestina». Det mer enn antyder at det fantes en palestinsk statslignende enhet i Betlehems-området rundt år null. Det var det selvsagt ikke. Jesus ble født i Davids by Betlehem, oppvekstbyen til en jødisk konge som allerede tusen år tidligere hadde hersket, først over Judea, og så over hele Israel. Davids hovedstad var Jerusalem.

Omkring Jesu fødsel døde Herodes den store, kongen som det romerske senatet hadde erklært «jødenes konge», en god indikasjon på at verken «palestinere» eller «arabere» var til stede i området for to tusen år siden. I år 6 e.Kr. ble det tradisjonelle området kalt Judea, inkludert Jerusalem og Betlehem, del av en romersk provins med samme navn.

Med å bruke en anakronisme oppnår Den norske kirkes menn og kvinner omtrent det samme som keiser Hadrian gjorde omlag 130 år etter «Jesu fødsel i krybben». Han tok i bruk et gammelt ikke-jødisk geografisk navn for området, «Palestina», for å tildekke den jødiske tilknytningen til landet.

Sprer man bare halve sannheter blir det som regel løgn, selv om man aldri så mye erklærer sin vilje til å tale sant. Etter at Israel erobret Vestbredden (og Betlehem) i en lovlig forsvarskrig i 1967, ble levestandarden for befolkningen i området etterhvert kraftig forbedret. Vann og elektrisitet ble lagt inn i boliger, helsestell, utdanningsnivå og levealder økte.

Betlehem er ikke omkranset av murer, gjerder og kontrollposter. I byens utkant i vest og nord er det slike anlegg, for å hindre ukontrollert ferdsel av væpnede terrorister inn i israelsk-kontrollerte områder. Etter at anleggene kom på plass, er antallet selvmordsterrorister fra Betlehem redusert til et minimum. I byens utkant i øst og sør er det ikke slike anlegg.

«En del av muren er oppført inne i Betlehems gater.» Det er riktig. Men hvorfor? Fordi Rakels grav ligger i Betlehem. Rakels grav har vært et viktige bønnested for jøder i minst 1700 år. Den eneste grunnen til at Israel har vært nødt til å gjøre jødenes tredje helligste sted om til en festning, er lokale palestineres gjentatte terrorangrep.

Jeg ønsker Den norske kirke lykke til med å forkynne «Fredsfyrstens evangelium» i nabolag av Betlehem som er dominert av Hamas eller har tilhengere av Islamsk Stat. Dersom Dnk lykkes med sin misjon, vil den nyomvendte være i livsfare. Det er god grunn til å tro at flukt til Israel vil være den eneste livreddende løsning.

For å få slutt på konfliktens symptomer som oppropet beskriver, må palestinerne være villige til å avslutte konflikten. Det har de ikke vist vilje til. De har avvist israelske tilbud om tilbaketrekninger, og de nekter å anerkjenne at Israel skal forbli en stat med jødisk flertall og identitet.

Påstanden «okkupasjonens voldsbruk fører også til palestinsk vold» snur saken helt på hodet. Kontrolltiltakene som Israel nå blir fordømt for, var ikke nødvendige da palestinerne i mye mindre grad brukte vold. Israel avsluttet okkupasjonen av Gaza i 2005, og trakk seg samtidig ut av fire bosetninger nord på Vestbredden. Det førte ikke til mindre palestinsk vold – det førte til mye mer vold. Israel ga palestinerne selvstyre i Betlehem og andre store byer på Vestbredden på 1990-tallet. I kjølvannet kom selvmordsbomber og den andre intifadaen.

Biskopene er opptatt av likeverd. Når jøder i Israel registrerer hvilken total likegyldighet Dnk har for den lidelse islamistisk jihad og palestinsk nasjonalisme har påført dem gjennom århundrer, er de veldig skeptisk til hvilken «likeverd» de muslimske vennene av kirkens menn og kvinner vil vise dem den dagen muslimene skulle være i flertall eller jødene ikke lenger i stand til å forsvare seg selv.

Når jøder i Israel ser hvilken energi krefter i Dnk bruker på å demonisere Israel, og samtidig hvilken likegyldighet de samme krefter viser til å stå opp for kristne brødre og søstre som i millionvis blir jaget på flukt (de heldige), i tusenvis blir massakrert og tatt som sex-slaver av islamister både i Afrika og Asia, blir de svært skeptiske til hva likeverd betyr.

Merk at oppropet bruker kodeordet «rettferdighet». Rettferdighet for de palestinske kristenlederne som er premissleverandør for kirkens Israel-hatere, betyr fremfor alt «rett til å vende tilbake» for millioner av etterkommere av palestinske 1948-flyktninger inn i Israel. Dette mener de er rettferdig, selv om ingen andre flyktninggrupper har en slik «rett» til tilbakevending. Kommer en finne til Den norske kirke og ber om støtte til å vende tilbake til Karelen, vil han bli møtt med full avvisning. Støtte gis bare til den ene flyktninggruppen som vil sørge for at verdens eneste stat med jødisk flertall forsvinner.

Jødene i Israel betakker seg et budskap om «forsoning» som betyr en løsning med to stater som begge skal være arabiske. De ser for sine øyne hvilken «verdighet» arabiske majoritetsgrupper tilbyr sine minoriteter. Hamas vant lokalvalget i Betlehem i 1996. Biskopene burde vite godt hva slags «likeverd» Hamas gir jødene utsikter til i sitt charter. Bevegelsen som vant valget i Betlehem i 1996 uttrykker i sitt politiske grunnlagsdokument en lengsel etter den dagen da naturen skal hjelpe muslimer å drepe jøder.