Israel og biskopenes marxistiske virkelighetsbilde

Olav Fykse Tveit gjør i Dagen 06.07 et forsøk på å imøtegå Selbekks kritikk 3.7. av Den norske kirkes håndtering av Israel og jødefolket, men jeg finner lite konkret. Han hevder imidlertid at forholdet mellom kirken og jødene er et alt for viktig tema til å bli behandlet med usakligheter. Det har han rett i!

Fykse Tveit synes mest opptatt av de dagsaktuelle problemene og fokuserer på de kristne palestinernes situasjon. Viktig nok. Skal man imidlertid behandle temaet seriøst må historien tas på alvor, for der ligger årsaken til nåtiden. Dessverre leses den ikke objektivt. I denne konflikten driver alle med «cherry-picking» av historien. Derfor lærer få av den.

Rettferdighet for palestinerne (araberne) er ikke bare Israels sak. Deres situasjon er låst av araberstatene som bruker dem skånselløst som pressmiddel og av FN med sin helt spesielle flyktningpolitikk i denne konflikten. Rettferdighet er et relativt begrep og vi må innse at det kan ikke alle oppnå.

Kirkens forhold til jødene går dypere enn dette: Preses sine uttalelser står ikke alene og Selbekk nevner Kairos-dokumentet, BDS-bevegelsen, «Kirkeuka for fred i Palestina», alt markert antiisraelsk. Biskop Sommerfeldts nylige «demonisering» av «kristen-sionister» klinger med. Dette gir ikke inntrykk av vennlighet mot jødene. For øvelsen med å skille staten Israel fra jødefolket generelt er svært vanskelig. Å kritisere et land på den måten vil de fleste innbyggerne i landet oppfatte som fiendtlighet overfor dem selv og slik oppfattes det lett også i Norge. Så biskopene bidrar nok til det ulmende jødehatet i Norge.

Det viktigste er likevel kirkens teologi om jødene som de fleste (alle?) biskopene har: Erstatningslæren (også kalt oppfyllelseslæren): At jødene er erstattet av den kristne kirken som har overtatt alle Guds løfter til Israelsfolket (eller: de er oppfylt i Kristus). De konkrete løftene må åndeliggjøres så de får en helt annen betydning enn de opplagt hadde i GT.

Disse ideene har sin opprinnelse allerede på 150-tallet med de hedenske kirkefedrene, så Dnk står i en lang tradisjon; en tradisjon som er opphavet til kirkelig og europeisk antisemittisme, inklusive nazismens uhyrligheter. Det er det egentlig aldri tatt noe teologisk oppgjør med. Paulus formaner oss til å ikke bli hovmodige: Det er roten (jødefolket) som bærer oss, ikke vi som bærer roten (Rom. 11,18.) Dnk fortsetter denne tradisjonen selv om den gamle formen for hovmod ikke lenger er stueren etter krigen i Europa. Derimot er den levende i islam, det vil si alle Israels naboer.

Jødenes historie med forfølgelse er ikke bare begrenset til Europa. Israel er like mye en frukt av arabernes tusenårige fiendtlighet.

Er Gud ferdig med sitt utvalgte folk, jødene? Dnk svarer i praksis ja og etter hva jeg vet også teologisk/prinsipielt. Derfor står de heller ikke sammen med dem. Jødene er nå som et hvilket som helst folkeslag. Da er det merkelig at de fortsatt behandles så spesielt, også av kirken selv. Verdens øyne er rettet mot det som skjer på denne lille landstripen. Tilfeldig? Neppe!

Men for biskoper som ser verden med et marxistisk virkelighetsbilde blir det uforståelig: Noen er undertrykt og bør støttes og noen har makt og må bekjempes. Selbekk er slett ikke grunnløs i sin påstand om at Dnk ikke har lært noe av historien. Det er trist å se en kirke i forfall, hvor dens ledere har blitt politikere.