NAZI-SAMMENLIGNING: Biskop Solveig Fiske har sammenlignet Israels behandling av palestinerne med nazistenes okkupasjon av Norge. Foto: Tore Hjalmar Sævik

Selvrettferdig kirke ofrer jødene

Ved å tviholde på en aktivistisk linje i Midtøstenkonflikten ofrer Den norske kirke helt bevisst sin tidligere gode relasjon til Norges jøder.

Forholdet mellom Den norske kirke og Norges jødiske menighet, Det mosaiske Trossamfund, er for tiden på et beklagelig frysepunkt. Vårt Land har i flere artikler beskrevet hvordan relasjonen mellom det største kristne trossamfunnet og den jødiske minoriteten gjennom flere år har blitt kjøligere.

Det absolutte bunnpunktet ble nådd under den siste Gaza-konflikten i vår. Og nå har dialogarbeidet mellom disse to viktige trossamfunnene stoppet helt opp.

Vi anser det som har skjedd som dypt beklagelig. Den kristne kirke står både religiøst, historisk og kulturelt i en stor takknemlighetsgjeld til jødene. Vår sivilisasjons grunnleggende forståelse av hva som er rett og galt hviler på den åpenbaringen som en gang ble gitt til det jødiske folk på Sinai-fjellet.

Så godt som hele vår bibel - kun med unntak av Lukas-evangeliet og Apostlenes Gjerninger som ble skrevet av en ikke-jøde - er et jødisk skrift. Og da Frelseren kom til jorden ble han født av en jødisk mor, inn i en jødisk familie.

Videre er det ingen tvil om at kristenheten bærer et tungt ansvar for jødeforfølgelsen som har pågått helt inn i vår egen samtid. Dessverre har deler av denne antisemittismen også vært religiøst fundert.

Alle kristne har derfor et ansvar for å bidra til å prøve å gjøre godt igjen i hvert fall noe av den uretten som i vår tros navn er begått mot det jødiske folk. Den prosessen starter med å etablere et godt forhold til vår egen jødiske minoritet.

På denne bakgrunnen har det vært svært gledelig å følge det dialogarbeidet som de siste tiårene har pågått mellom kristne og jøder i Norge. De kanskje mest suksessrike uttrykkene for samarbeid har vært organisasjoner som Hjelp Jødene Hjem og Med Israel for fred. Selv om vi her snakker om religiøst uavhengige sammenslutninger har de likevel fungert som viktige arenaer der kristne og jøder har kunnet jobbe sammen mot felles mål.

Men også den formelle dialogen mellom Den norske kirke og Det Mosaiske Trossamfund har vært viktig. I 1997 ble det opprettet en fast dialoggruppe mellom de to trossamfunnene. Partene har hatt en rekke samarbeidsprosjekter og har avholdt flere arrangementer sammen. Dette arbeidet var det lenge grunn til å glede seg over.

For som Norges suverent største kristne trossamfunn har Den norske kirke en særlig forpliktelse til å pleie relasjonen til de norske jødene. Men det ansvaret har åpenbart blitt kraftig forsømt de siste årene.

For etter vår mening er det ingen tvil om at det er Den norske kirke som har ansvaret for at forholdet til Det Mosaiske Trossamfund har surnet og nå er nærmest ikke-eksisterende.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det vi nå er vitne til er en kirke som betaler prisen for sin dype ensidighet i Midtøstenkonflikten. Den norske kirkes lederskap har ofret relasjonen til jødene til fordel for demonisering, boikottretorikk og politisk aktivisme rettet mot verdens eneste jødiske stat, Israel.

På oss gjør det inntrykk når Det Mosaiske Trossamfunds forstander Joav Melchior i Vårt Land beskriver språkbruken fra Den norske kirke som «hatskapende». Kirkens engasjement i den såkalte Kirkeuka for fred, dens støtte til det palestinske Kairosdokumentet og involveringen i BDS-aktiviteter har over lang tid forståelig nok tæret på det jødiske miljøets tillit til det kirkelige lederskapet.

Og det hele toppet seg da biskop Solveig Fiske i et arrangement nå i vår sammenlignet Israels behandling av palestinerne med nazistenes okkupasjon av Norge. Tidligere nevnte Melchior er vel den som har kommet med den mest treffsikre karakteristikken av biskopens tirade. Forstanderen mener at Fiske «vanhelliger nazistenes ofre, legitimerer vold mot Israel, delegitimerer enhver støtte til Israel og knuser enhver sjanse for dialog og forsoning».

Biskopen har senere i et innlegg i Vårt Land gjort et heller hjelpeløst forsøk på bortforklare sin uakseptable språkbruk. Nei, Solveig Fiske, sammenligningen din var ikke «uheldig». Det ordet du leter etter, er «grotesk».

Den norske kirkes konflikt med de norske jødene har nok en gang avslørt at kirkens lederskap totalt mangler vilje til å forstå den israelske siden av konflikten. Som privilegert, statsfinansiert majoritetskirke evner de tydeligvis ikke å fatte hvordan det er å være kringsatt av fiender.

De har heller ikke lært noe som helst av historien, verken det jødiske folks historie eller sin egen kirkelige overgrepshistorie mot jødene. De skjønner ikke hvordan det føles når ens uvenner - fra Bibelens Haman til nåtidens Hamas - sier de vil utslette dem. Og at de faktisk mener det og prøver å gjennomføre sine demoniske planer.

I stedet slår kirkens representanter om seg med selvrettferdige floskler. Som for eksempel når Den norske kirkes preses Olav Fykse Tveit i Vårt Land karakteriserer kirkens innsats i Midtøstenkonflikten som «å tale rettferdighetens sak». En slik selvhøytidelig egenevaluering er ikke akkurat egnet til å bedre dialogklimaet. For å si det forsiktig.

Nå er det på tide at det kirkelige lederskapet hopper ned av sin høye moralske hest og heller kommer de norske jødene i møte.