Israel, kirke og KrF

For et parti som henter sine verdier fra Bibelen vil og skal det, etter min mening, i mange spørsmål være en klar sammenheng mellom «tro og politikk», skriver Arnfinn Clementsen.

For et kristendemokratisk parti som Kristelig Folkeparti er det en utfordring å ta med seg Bibelens ord om Israel og jødefolket inn i politikken, og samtidig ha en realpolitisk tilnærming som er relevant i det politiske liv i dag.

Selvsagt skal politisk debatt foregå med politiske argumenter, men samtidig er det relevant å se litt på hva som gjør Israel-spørsmålet så spesielt og av og til «følelsesladet» i Kristelig Folkeparti.

Jeg tror svaret er at KrFs største velgergruppe utvilsomt finnes innen det vi noe unyansert kan kalle « Kristen-Norge».

Det betyr at for mange av KrFs velgere og potensielle velgere er Israel mer enn et vanlig utenrikspolitisk spørsmål, det er også et trosspørsmål.

Jeg mener at vi skal skille klart på «kirke og politikk», men «kristendom og politikk» er noe annet.

For et parti som henter sine verdier fra Bibelen vil og skal det, etter min mening, i mange spørsmål være en klar sammenheng mellom «tro og politikk».

For mange av KrFs velgere oppleves Israel som en type «verdispørsmål» på linje med retten til liv, ekteskapet og så videre.

Det gamle testamente er jødenes historie. Både folket og landet Israel er tydelig til stede gjennom hele Bibelen, og det representerer også en viktig del av vår kristne arv og historie, og preger vårt gudsbilde og verdensbilde som kristne.

At jødene skulle få tilbake sitt land, Israel, etter 2000 år i «diasporaen», er ikke bare et enestående historisk og politisk «mirakel», men for mange en tydelig oppfyllelse av Bibelens profetier.

Det er to hovedgrener vedrørende Israel i norsk kristenhet, og mange fasetter innen disse to. Disse ulike syn finnes selvsagt også i KrF og vil i noe grad påvirke politisk.

Vi har «Erstatningsteologien» som enkelt sagt lærer at kirken har overtatt jødefolkets og Israels rolle, og da er Israel en nasjon som andre nasjoner, og jøder et folk som alle andre folk. Kirken har overtatt Israels plass.

Den andre hovedretningen som jeg tror representerer de fleste, er de som mener at Gud ga jødefolket landet Israel, og han utvalgte dem til en spesiell oppgave i verdenshistorien, og det finnes fortsatt et slektskap mellom Israel og kirken.

Både kirken og KrF tar selvsagt avstand for alle former for rasisme. Menneskeverd og nestekjærlighet er for KrF mye mer enn ord.

Historien har vist oss at antisemittisme eller jødehat er den aller verste form av rasisme. I ekstreme regimer som kommunistiske og nasjonalistiske, og i islamistiske regimer, er ofte jødeforfølgelsen sterkest. Det som er enda mer alvorlig er når den dukker opp igjen i det demokratiske, humanistiske og «kristne» Europa. Som KrF bør vi følge dette ekstra nøye.

Samtidig ser vi i dag at mange skiller sterkt på jøder og staten Israel.

På en måte er dette riktig, en hver jøde kan ikke stå til ansvar for hva Israel gjør politisk, like lite som vi kan stille en hver muslim til ansvar for hva muslimske stater gjør.

Samtidig skal vi være forsiktige med å skille dette for sterkt. Den jødiske staten ble et hjemland for jøder fra alle verdensdeler etter Andre verdenskrig, og for sterke krefter i verden er jødehat og motstand mot staten Israel to grener på samme tre. Staten Israel verken kan eller skal forsvares i alt de gjør, men for noen vil alt det Israel gjør være feil rett og slett fordi Israel er en jødisk stat.

Det er viktig å ha et sunt forhold til Israel, men det finnes «avsporinger og overdrivelser» som dessverre noen tar med seg inn i KrF og politikken. Noen kristne får et «romantisk», ja, nærmest «svermerisk» forhold til Israel. Man synes alt med Israel og det jødiske folk er spennende og fantastisk, og Israel blir en erstatning for andre viktige ting som menighet og misjon, eller viktige verdispørsmål og samfunnsspørsmål.

Dette hører ofte sammen med en «gammeltestamentlig virkelighetsforståelse» som igjen kan føre til et fiendebilde av palestinere og arabere, og man opplever vår tids kriger nesten som en fortsettelse av det vi leser om i Det Gamle Testamente. Det blir helt feil. Dagens ledere i Israel er ikke nåtidens Moses eller Josva, de er stort sett sekulære mennesker.

Jeg vil også nevne «domsproblematikken».

Man tenker på dom og forbannelse over Israels fiender, og glemmer hva Jesus har gjort på korset og at vi faktisk lever i den nye pakt.

Hvis slike synspunkt blir tatt med inn i politikken oppstår det fiendebilder og rasistiske holdninger som ikke gagner den politiske debatt og enda mindre Israel, og kan føre til en feilaktig «politisk tenkning» om Israel.

Med feilaktig «politisk tenkning» mener jeg at man kan falle i den grøften at man føler seg forpliktet til å støtte alt det Israel gjør, enten det er rett eller galt.

Situasjonen i Midtøsten er selvsagt ikke svart – hvitt. Jeg mener det er mange gode grunner til å støtte Israel, både på bakgrunn av min kristne tro, men også rent politisk. For KrF er det både viktig å stå tydelig opp for både nasjonen Israel og det jødiske folket i den politiske debatt i Norge.

Spørsmålet er hvordan en sunn og balansert tenkning om Israel ut fra Bibel og historie kan implementeres i dagens politiske virkelighet. Her er noen av mine konklusjoner:

1. Forstå jødefolkets og Israels spesielle plass i Bibelen og verdenshistorien

2. Forstå religionens rolle i den Israel-arabiske konflikten

3. Se sammenhengen mellom jødefolket og staten Israel, og se betydningen av Israel som et hjemland for det jødiske folk

4. Anerkjenne Israels rett til å forsvare sitt hjemland

5. Avsløre og stå opp imot alle former for antisemittisme

6. Støtte Israel som Midtøstens eneste virkelige demokratiske stat

7. Arbeide for fred og forsoning mellom Israel og sine arabiske og palestinske naboer.