Ingen felles grunn, ingen «common sense»

Juni og forsommer har i vår del av verden blitt synonymt med Pride-feiring. For min del har juni blitt måneden der jeg føler meg mer fremmed i eget land. Fornemmelsen av å være på kollisjonskurs med tidsånden, uten sikkerhetsbelte, tiltar betraktelig.

Nå helt på tampen av perioden med parader og regnbuer kom jeg til å tenke på åpningslinjene til Dickens i hans roman «The tale of two citites»: «It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness. It was the season of light, it was the season of darknes, it was the spring of hope, it was the winter of despair».

Norge i juni ligner mer og mer på to byer der innbyggerne har vidt forskjellig virkelighetsoppfatning, som byene i Dickens univers. Jeg befinner meg i en tid som av noen oppfattes som den beste på lenge mens den av andre oppfattes som en forfallstid. Det kan se ut som om vi beveger oss fra «Vi er en nasjon vi med» til noe som ligner mer på Berlin før 1989.